Bli med på Angelus-bønnen

October 20, 2016, 1:24 am

≫ Next: Fantastisk preken ved 1000-årsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse

≪ Previous: Disse anbefaler jeg å følge på Instagram

$

0

0

Herrens bebudelse malt av Fra Angelico (ca. 1430). Den nye Eva svarer JA til Guds vilje der den første Eva (til venstre) svarte sitt store NEI.

I nesten 2000 år har Marias store JA gitt gjenklang gjennom Europa. Gjennom hundrevis av år har kirkeklokkene kalt til Angelus-bønn tre ganger daglig, året rundt. I middelalderen falt nordmenn på kne på dette tegnet, der de sto og gikk, i by og bygd. 

Angelus er en katolsk bønn som heter nettopp det fordi det første ordet i bønnen er Angelus. "Angelus Dei" betyr Herrens engel: "Herrens engel brakte Maria det glade budskap, og hun unnfanget ved Den Hellige Ånd." Se mer her på katolsk.no.

Tre ganger tre slag

Fortsatt kimer Angelus-klokkene her i Oslo, morgen, middag (klokken tolv) og kveld. Først er det tre ganger tre slag - 3x3 slag som du fortsatt gjenfinner på slutten av Den norske kirkes gudstjenester. Deretter er det kiming.

I det første slaget sier engelen: ”Vil du?” På det andre slaget svarer Maria ja. På det tredje slaget blir Kristus unnfanget. Gud blir menneske! Klokkene jubler mens vi selv gir vårt ja til Jesus og ber Angelus-bønnen:

”Vi ber deg, Herre, fyll vårt hjerte med din nåde, så vi som ved engelens budskap har erkjent at Kristus, din Sønn, er blitt menneske, ved hans lidelse og kors må bli ført til oppstandelsens herlighet. Ved ham, Kristus, vår Herre. Amen.”

Lytt til Angelus-bønnen her:

https://www.youtube.com/watch?v=g7BbncHyw9E

Her er teksten til hele Angelus-bønnen på norsk:

Herrens engel (Angelusbønnen)

Herrens engel bragte Maria det glade budskap. Og hun unnfanget ved Den hellige Ånd. (Luk 1,35)

Hill deg, Maria, full av nåde, Herren er med deg. (Luk 1,28) 
Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt, Jesus * (Luk 1,42) 
Hellige Maria, Guds mor, (Luk 1,43)
be for oss syndere, nå og i vår dødstime. (Jak 5,16) Amen.

Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord. (Luk 1,38)
Hill deg, Maria...

Og Ordet ble kjød. Og tok bolig iblant oss. (Joh 1,14)
Hill deg, Maria...

Be for oss, Guds hellige mor. At vi må bli verdige til Kristi løfter. (2. Tess 1,11)

La oss be: Vi ber deg, Herre, fyll våre hjerter med din nåde, så vi som ved engelens budskap har erkjent at Kristus, din Sønn, er blitt menneske, ved hans lidelse og kors må bli ført til oppstandelsens herlighet. Ved ham, Kristus, vår Herre. Amen.

Ved nevnelsen av Jesu navn, bøyer man seg for Kristus Kongen, markert med *

Angelus på latin

V. Angelus Domini nuntiavit Mariae.
R. Et concepit de Spiritu Sancto.

Ave Maria, gratia plena; Dominus tecum: benedicta tu in mulieribus, et benedictus fructus ventris tui Iesus. * Sancta Maria, Mater Dei ora pro nobis peccatoribus, nunc et in hora mortis nostrae. Amen.

V. Ecce ancilla Domini,
R. Fiat mihi secundum verbum tuum.

Ave Maria, gratia plena; Dominus tecum: benedicta tu in mulieribus, et benedictus fructus ventris tui Iesus. * Sancta Maria, Mater Dei ora pro nobis peccatoribus, nunc et in hora mortis nostrae. Amen.

V. Et Verbum caro factum est,
R. Et habitavit in nobis.

Ave Maria, gratia plena; Dominus tecum: benedicta tu in mulieribus, et benedictus fructus ventris tui Iesus.* Sancta Maria, Mater Dei ora pro nobis peccatoribus, nunc et in hora mortis nostrae. Amen.

V. Ora pro nobis, sancta Dei Genetrix,
R. Ut digni efficiamur promissionibus Christi.

Oremus. Gratiam tuam, quaesumus, Domine, mentibus nostris infunde; ut qui, Angelo nuntiante, Christi Filii tui incarnationem cognovimus, per passionem eius et crucem ad resurrectionis gloriam perducamur. Per eumdem Christum Dominum nostrum. R. Amen.

Les også:

• Uimotståelig vakre Ave Maria av Franz Biebl: Franz Biebls versjon av Ave Maria er uvanlig fordi den er sammensatt av både Ave Maria (Hill deg, Maria) og Angelus-bønnen. Lytt til den her.

---

Fantastisk preken ved 1000-årsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse

October 22, 2016, 8:03 am

≫ Next: Alf A. Sæther | Ein grunn til å leva

≪ Previous: Bli med på Angelus-bønnen

$

0

0

HISTORISK: 1000-årsjubileet for Hellig Olavs dåp og omvendelse ble feiret i katedralen i Rouen der det hele skjedde.

AKKURAT HER: Hit til Rouen i Frankrike var det Olav Haraldsson kom, omvendte seg og lot seg døpe som ivrig 19-åring i 1014. Dette bildet er tatt utenfor dagens katedral, nærmere bestemt der hvor baptisteriet lå den gang Olav ble døpt. Her var det det skjedde. Akkurat her. Her begynte Norges omvendelse. Som Dom Alois Brodersen formulerer det i sin preken: "ved denne handlingen satte Gud hendelser i bevegelse som førte til at det norske folk skulle bli et kristent folk". Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen Klikk på bildene for å se dem i større versjon.

I 2014 dro jeg til Rouen og deltok i tusenårsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse og dåp i 1014. Der var jeg så heldig å få med meg hjem manuset til Dom Alois Brodersens preken. Endelig har jeg funnet tid til å skrive det ut. Enjoy!

Preken av Dom Alois Arnstein Brodersen, sokneprest i St. Paul menighet i Bergen. Publisert her med tillatelse.
Dagens bibeltekster: Visd 10,10-14; Jak 1,2-4.12; Matt 16, 24-28.
Prekenen ble holdt i Vår Frue-kapellet i katedralen i Rouen under tusenårsfeiringen for Hellig Olavs omvendelse og dåp, på minnedagen 16. oktober 2014.
Uthevinger i fet skrift er mine egne.
______________

Kjære troende!

Hellig Olavs dåp for 1000 år siden – på dette sted hvor vi nå er samlet – er en av de viktigste hendelser i vårt folks historie. For i det «Olav konge bøyde hodet til dåpens bad i kristent land», da var det ikke bare «heltemotet» som ble kristnet, men ved denne handlingen satte Gud hendelser i bevegelse som førte til at det norske folk skulle bli et kristent folk. Ikke sånn å forstå at der ikke var kristne i Norge på den tid – det var mange kristne i landet og til dels var også herskerne, konger og jarler også kristne – men hedenske seder, hedensk kultur og hedensk tankegang hadde fremdeles et fast grep om folket.

Han hadde nok ikke noen enkel vei til den kristne tro, Olav, hvis vi tenker på den arv han hadde fått med seg av sine kongelige og vikingforfedre. Av Hårfagre-ætt, skulle han endog nedstamme fra hedenske guder. Villskap og krigslyst ble lagt ham i blodet fra vuggen av og så dro han som ungdom ut i viking. Han skulle lære seg krigens håndverk.

Men samtidig som han stod midt oppi krig og plyndring, må noe ha gjort inntrykk på den unge høvdingen – Kirken – som selv om den var preget av lidelse og forfølgelse under «normannernes raseri», eller kanskje nettopp derfor, sto som et lysende bolverk mot ondskap og hedenskap. 

Kirkebygningene må ha virket enorme i forhold til de hjemlige hus og hytter – og de var bygget, ikke til menneskers, men til Guds ære.

Helt sikkert har han også møtt mennesker, som både kunne forkynne den kristne lære, men som fremfor alt levde hva de forkynte, som endog kunne elske en fiende og hedning.

LEVENDE LYS: Cathédrale Notre-Dame de Rouen ligger midt i det historiske sentrum av Rouen i Normandie, nord i Frankrike. Den katolske kirke i Frankrike blir ofte referert til som "Kirkens eldste datter". Hit kom den kristne tro tidlig, tidlig. Kirken i Frankrike har vært i enhet med Roma helt siden 100-tallet da kristendommen kom hit.

LEVENDE KIRKE: Den første katedralen i Rouen ble bygget allerede i 396. Dagens katedral stod ferdig i 1145, ble ødelagt av brann i 1200 og deretter fullført på ny i 1250. Gjennom alle århundrer har den vært en levende kirke der mennesker kommer for å be og søke Gud.

Alliansene skiftet, og det var ikke bare hedningers kamp mot kristne, men på begge sider stod kristne og hedninger i forbund. Slik hadde det seg at den etter hvert modnede Olav om vinteren var hos sin fjerne slektning hertug Richard II av Normandie og der traff han nok hertugens bror, erkebiskop Robert, som kanskje var den som har gitt ham impulser og undervisning i troen, slik at han til sist tok imot dåpen.

Vi har ingen grunn til å anta at Olav ikke mente noe med sin dåp. Det lå ingen umiddelbar politisk gevinst for ham i det å bli en kristen. Tvert imot kunne det heller gjøre det vanskeligere for ham å bli konge i Norge. Og det finnes vitnesbyrd fra hans samtid om at Olav tok sin tro svært alvorlig.

Som enhver nyomvendt, ivret han for sin nye tro og ønsket å styrke troen i sitt hjemland, men dette måtte skje parallelt med at han søkte å vinne sin fedrene arv, kongedømmet i Norge, som han som hårfagreætling hadde rett til. Mot et oppdelt og uforberedt styre i Norge kunne Olav raskt sette seg igjennom. Så skulle riket festes og bindes sammen under én konge og i én tro; den kristne.

Det var ikke så lett for Olav å legge bak seg sin hedenske arv. Han gikk frem med vold, der hvor det ikke gikk med gode ord. De saker han fremmet var viktige ting, den kristne tro og hans enekongedømme. Men Olav brukte ikke vold annet enn når det var nødvendig og som siste utvei, og ikke mer enn det som var vanlig og alminnelig akseptert på den tid. Men først prøvde han med Kirkens forkynnelse og med gode ord.

Olav måtte vel oppleve at han med sin kristne tro stod i opposisjon til veldig mye i det hedenske samfunn som Norge fremdeles var. Det å være kristen betyr å være annerledes enn denne verden. Slik var det fra de første tider. Det var ved å leve Evangeliet på en synlig måte de kristne skilte seg ut fra det hedenske samfunnet – på en tydelig og positiv måte – at Kirken kunne seire over hedenskapet i Det romerske riket og ellers i Europa.

KJÆRLIGHETENS OFFERSTED: Høyalteret i katedralen, sett bakfra. Englene på sidene av alteret deltar i tilbedelsen av Han som er virkelig til stede på alterbordet.

Etter forbilde fra de engelske og europeiske riker ville nå Olav forsøke, ved lovens hjelp, å forandre de gamle hedenske skikker og vende folks hu til å gjøre det gode heller enn det onde. Med biskop Grimkjells hjelp, fikk han formulert en kristenrett som ble vedtatt for hele landet på Mostrating 1024, preget av De ti Bud. Nå får enkeltmennesket et personlig ansvar for sine handlinger overfor Gud og kongen. Man er ikke lenger bare et medlem av ætten, man er et kristent individ med personlige rettigheter og plikter. 

Så følger det av det man må slutte med å sette ut uønskede barn i skogen; at kvinner får rett til å si ja eller nei ved ekteskapsinngåelse; at man skal bygge kirker og underholde prester slik at det kristne budskap kan forkynnes over hele landet; at man får plikt til å frigi treller hvert år, slik at slaveriet skulle kunne avskaffes; at det ble forbudt å dra i viking, først i eget land, siden også til utlandet; og Olav insisterte på at ikke bare småkårsfolk, men også de rike og mektige, skulle bøye seg for Guds og kongens lov– og han satte det igjennom.

Det tok flere hundre år før de nye sedene som kom med Hellig Olavs Lov virkelig slo igjennom i vårt folk, men Olav begynte en utvikling som, særlig etter hans død og helgenforklaring, kom til å prege det norske folk frem til denne dag. Men i Olavs egen tid førte denne lovgivningen også til at særlig de mektige i landet ble hans motstandere, for de så sin makt og sine privilegier truet av en konge som så til de grader insisterte på å forandre landets seder. Det førte til hans fall. Etter bare få år blir han fordrevet fra landet og søker tilflukt hos sine slektninger i Gardarike.

Vi ser at Olav gjennomgår en personlig forvandling under påvirkning av den kristne tro. Ikke minst i eksil modnes hans tro enda mer, og samtidig også tanken på at han må vinne tilbake riket, for Gudsrikets skyld, om han så skulle miste livet i forsøket. Vi kan si at han skrider frem på sin vei mot hellighet. Men den endelige omvendelse kommer under selve slaget på Stiklestad. Da kongen ble såret i hånden og kneet, lener han seg tilbake mot en stor stein på slagmarken; han kaster sverdet fra seg og befaler seg i Guds hånd. Like etterpå blir han drept av Tore Hund.

TIL GUDS ÆRE: "Kirkebygningene må ha virket enorme i forhold til de hjemlige hus og hytter – og de var bygget, ikke til menneskers, men til Guds ære." (Sitat fra prekenen)

Selve dødsscenen i Olavssagaen er et ganske viktig vitnesbyrd om kong Olavs omvendelse og hellighet. Sverdet som kongen bar, var blitt tatt ut av gravhaugen til en av Olavs forfedre, Olav Geirstadalvr, og man mente at det knyttet seg magiske krefter til det– og ikke minst betød det en forbindelse til den gamle hedenske kongeætt og bidro dermed til legitimering av Olavs krav på kongedømmet.

Når nå Olav kaster fra seg sverdet, betyr det for det ene at han viser fra seg den siste rest av hedenskapet og alt som forbinder ham med den gamle tro – men fremfor alt at han innser at hos Gud alene er redningen, frelsen. Intet annet betyr noe for ham nå, annet enn det å tilhøre Gud og søke sin frelse hos ham. Kongemakten, æren, arven, hans egen rett, alt dette som før hadde vært så viktig for ham, blir betydningsløst mot den seierskrans som han så ventet ham hos Gud. Det er en omvendelse i tolvte time, ikke mindre dyptgripende enn hos røveren på korset, han som fikk høre: «I dag skal du være med meg i Paradis.»

Olavskulten er viktig for oss og for vår tro. For Hellig Olav er en helgen som engasjerer – og til alle tider har engasjert menneskene. Det er ikke lett å være likegyldig til hans skikkelse. Han engasjerte mennesker både for og mot seg i sin tid som regjerende konge; og knapt var han død, så bredte overbevisningen seg i folket om at han var hellig – samtidig som hans motstandere kjempet imot at han ble helligkåret. Og opp gjennom tidene har holdningene til ham vært forskjellige, fra Den Katolske Kirkes æring av helgenen Olav til protestantenes forsøk på å undertrykke helgenkulten under reformasjonen – men som ikke klarte å utradere Olavs minne fra det norske folk.

KATEDRALENS HEMMELIGHETER: Velv etter velv. "Like a mystical tome waiting to be deciphered, a cathedral holds many secrets about Christ, the Christian life and the soul’s yearning for God."Les mer om katedralenes hemmeligheter her.

I dag er det ateismens og liberalismens ånd som gjør seg sterk – som mer og mer gjennomsyrer vårt samfunn, og som hater og derfor motarbeider Det Hellige hvor det bare er mulig. Derfor blir det også stadig viktigere at vi, som er katolske kristne, står fast i troen og våger å bekjenne den og forsvare den når og hvor som helst det blir krevet av oss. Det gjelder ikke minst når vi feirer Olav den Hellige.

Så vil vi holde fast på det som vi alle vet, nemlig at Olav er hellig. Han er lovlig og gyldig helligkåret slik som Kirkens rettspraksis foreså det frem til 1098, nemlig av klerusen og Guds folk i Nidaros, slik Olav beretter det i Olavssagaen. Det skjedde året etter hans fall og en helgenkåring er en akt av Kirkens ufeilbarlige læreembede, ikke mindre i 1031 enn det er i dag.

Det var ikke på grunn av sine vikingetokter eller sin voldsferd at Olav ble helligkåret. Den kristne konge som urettferdig ble fordrevet fra sin arv og som ble drept da han prøvde å vinne tilbake sin rett, var et vanlig motiv i tiden for å helligkåre noen. Men det var først og fremst Olavs omvendelse til en sann og dyp kristen tro som gjorde at menneskene kunne gjenkjenne Kristus i ham og hans verk – som gjorde ham til en helgen og til et lysende forbilde for kristne – ennå i dag.

Og det er Hellig Olav også i dag. Olav er ingen skrivebordshelgen, som levet i ulastelig fromhet og hellighet helt fra mors liv og som egentlig ikke trengte til frelsen fra Gud. Olav er nettopp en helgen av kjøtt og blod, et ordentlig levende menneske, med feil og svakheter, nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere – og at Han er mektig til å gjøre nettopp det.

Han førte Olav til troen og dåpen; han førte ham gjennom prøvelser frem til en lutret og sterk tro, en tro som gav Olav kraft til å seire i det avgjørende øyeblikk. Han kunne ikke frelse seg selv ved sin egen kraft og sin hedenske arv, langt mindre ved sin egen prektighet. Han måtte kaste fra seg alt eget og overgi seg helt i Guds hånd – der fant han frelsen og livets krone.

Slik kan Olav være et forbilde for oss mennesker i dag, vi som fremdeles med Paulus må si: «Alle har syndet og står uten ære for Gud.» Men Olav viser oss at der er håp også for oss som likesom ham må kjempe imot vår syndige natur, imot det onde i oss. Og han viser oss hvordan vi må gjøre det for å vinne seierskransen, nemlig å legge bak oss det som binder oss til denne verden og hindrer oss i å nå målet – og vende oss til Ham, som alene har makt til å frelse.

Den hellige Olav har nådd målet, har mottatt seierskransen. Som Olav har vi begynt løpet da vi mottok Dåpens sakrament. Nå løper vi og strekker oss etter seierskransen. Vi ber St. Olav om, ved sin forbønn, å hjelpe oss til fremgang på vår hellighets vei.

AMEN +

(Her slutter prekenen. Dagens forbønner følger under.)

KONTEMPLASJON: Litt tid i stillhet i Vår Frue-kapellet i katedralen før høymessen.

DEN HELLIGE MESSE: På selve minnedagen 16. oktober ble Hellig Olavs dåp og omvendelse feiret med en norskspråklig messe i Vår Frue-kapellet i katedralen i Rouen. Søndag 19. oktober fyltes hele katedralen under den høytidelige pontifikale høymessen med erkebiskopen av Rouen og biskopen av Oslo. Biskop Bernt Eidsvig av Oslo overrakte da en Olavsrelikvie til katedralen i Rouen.

Forbønner bedt i katedralen under tusenårsfeiringen i Rouen 16. oktober 2014

Gud førte den hellige Olav gjennom troens strid og gav ham seierskransen. I tro og tillit vender vi oss til ham, vår Far:

- Gi din Kirke Åndens kraft og nåde, så den troverdig må forkynne hellig Olavs tro, troen på din korsfestede og oppstandne Sønn. Vi ber deg:

- Opplys alle som har makt og myndighet i samfunnet ved din Hellige Ånd, så de må styre med - og ikke mot Evangeliets ord. Vi ber deg:

- La oss, som kjemper mot syndens og dødens makt, finne trøst og hjelp i den hellige Olavs skikkelse og ved hans forbønn få kraft til å stå fast i troens gode strid. Vi ber deg:

- Kom alle til hjelp, som kjemper med døden, og la dem få se din Sønn i den siste strid. Vi ber deg:

- Ta du imot alle våre kjære som er døde i ditt rike og gi dem seierskransen som du har lovet dem, som elsker deg. Vi ber deg:

For du, Gud, er god og trofast mot dine løfter; du lar oss ikke bli til skamme. Deg priser vi nå og alltid, og i all evighet. AMEN

VOTIVLYS I ROUEN: "Det katolske liv – den store kristne tradisjon – er en kjempestor arv fra to årtusener. Opplever vi store kriser i livet, kan vi aldri si at vi ikke har noe igjen å gjøre. Vår bønn og vårt liv berikes ved hellige bilder og røkelse, votivlys og rosenkranser, vann og oljer, gester og kroppsholdninger, velsignelser og medaljer, skikker og seremonier." Les mer i artikkelen Hellige tegn på katolsk.no

LITEN PILEGRIM: Maria (6 mnd) var den yngste norske pilegrimen som deltok under tusenårsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse og dåp i Rouen. Foto: Dominikanerinnene ved Katarinahjemmet

Bli bedre kjent med Hellig Olav! Les mer her:

• Hellig Olav forklart for barn - en kort og enkel minibiografi
• En god og lettlest, liten bok om Hellig Olav er p. Olav Müllers lille biografi "Olav den hellige - Olav Haraldsson" (koster bare kr. 98,-)
• Få med deg Lars Roar Langslets glitrende foredrag om Hellig Olav som han holdt under Olavsfestdagene 2012 
• Preken: Olsok uten Hellig Olav - biskop Bernt Eidsvigs preken i Nidarosdomen Olsok 2013 er god medisin mot en anakronistisk forståelse av Hellig Olav. Prekenen gir deg et nyttig innblikk i hvem Hellig Olav var, og hvorfor "den mest betydningsfulle legmann i vårt lands historie, Olav Haraldsson" ble kåret til helgen.
• Preken: Kristningskongen Hellig Olav - biskop Bernt Eidsvigs preken onsdag 16. oktober 2013 under høymessen ved Olavsalteret i San Carlo al Corso i Roma, i anledning den nasjonale valfarten til Roma og festen for Olav den Helliges omvendelse.
• Preken av biskop Berislav Grgić i Nidarosdomen Olsok 2012 - "Olavs nederlag betød i realiteten kristendommens seier i Norge"
• Primstaven og preken: Olsok - En hellig viking - olsoksaken her på bloggen i 2013
• Primstaven: Vesle Olsok - Translatio Olav - hva sier sagaen om Olavs skrinlegging?
• Ettertanke: Våkenatt for Norge - en ettertanke jeg skrev til Olsok i 2012
• Ettertanke | Trosskiftet i middelalderen - I middelalderen tok Norge steget over fra å være et splittet, hedensk og lovløst ættesamfunn til å bli et samlet kristent land med statsmakt og lovregulering. Les mer om Hellig Olavs lov - kristenretten - her.

Alf A. Sæther | Ein grunn til å leva

October 25, 2016, 4:50 am

≫ Next: Odd Nordstoga | Våren om høsten

≪ Previous: Fantastisk preken ved 1000-årsfeiringen av Hellig Olavs omvendelse

$

0

0

Kjærleiken, "det stille drysset gjennom sjela" (Alf A. Sæther).

Høsten er over oss. Heldigvis finnes det en fantastisk oppfinnelse kalt Poesiringen, der 1700 personer daglig deler dikt med hverandre. 

Det er legen Arild Vedvik som tar imot forslagene og velger ut dagens dikt. Her om dagen delte han et høstbidrag fra Alf A. Sæther, en av mine yndlingslyrikere.

Alf A. Sæther har gitt ut noen få lyrikksamlinger (hvorav "Å elska er å vera stille nesten heile tida" er min favoritt - finn den på biblioteket). Akkurat dette diktet har du imidlertid ikke sett på trykk noe sted. Derfor skrev jeg like godt til Alf (slik jeg har gjort to ganger før også) og lurte på om jeg kunne få dele diktet og innledningen hans her på bloggen. Han svarte: "Takk for gode ord om diktet mitt. Ja, eg står for det eg skriv/sender til Poesiringen, så versågod, del det gjerne med andre som du trur har “antenner” for å ta imot slike dikt. Med ynskje om GOD HAUST frå Alf A.S." 

AH, you made my day, Alf. Som jeg svarte: "No blei eg glad! Eg trur nemleg at dei som følgjer bloggen er blant dei som er spesielt opne for dette diktet. Hjarteleg takk! Ynskjer deg også ein retteleg GOD HAUST! Beste helsing Ragnhild"

Nok snikksnakk. Her kommer gullet fra Alf A. Sæther. Nyt det.

Til Poesiringen.
Hausten er over oss med kortare dagar og lengre netter, men det finst gode grunnar for å leva, då òg. Her er ein av dei.

EIN GRUNN TIL Å LEVA

Det er kjærleik eg snakkar om,

ikkje den banalt brusande,

men det svale vinddraget,

luftninga,

det stille drysset gjennom sjela,

det mjuke usynlege som slører lydar

og dekker skorper og sår.

Eg trur uavlateleg på kjærleiken

som ein stor overveldande fred

og ein gyldig grunn for å leva.

Helsing Alf A. Sæter

Kjærleiken, "det mjuke usynlege som slører lydar og dekker skorper og sår" (Alf A. Sæther) Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Bygdøy 02.10.2016 Klikk på bileta for å sjå større versjon.

Meningen med livet

Hvordan ville du besvart spørsmålet "Hva er meningen med livet?" på under et halvt minutt?

Ikke lett. Her er ordrett det jeg svarte Vårt Land i et videointervju i 2014:

"Mitt liv får mening når det inngår i den store historien. Gud har skapt meg fordi han ville at jeg skulle leve. Og for at jeg skal oppleve mening med det livet, så må jeg leve det sånn som det var ment: Du skal elske Herren din Gud av hele din sjel og hele ditt hjerte, av all din forstand og... ja, hele ditt hjerte - OG du skal elske din neste som deg selv. Og det er det som gir livet mening."

I dag synes jeg svaret mangler noe. Joda, meningen med livet er å elske Gud og mennesker. Men det er bare halve sannheten. Fordi: Meningen med livet er å elske og å bli elsket.

Gud, som er kjærlighet, skapte meg fordi han ville elske meg. Derfor finnes jeg. Jeg finnes fordi jeg er elsket. Jeg ble elsket inn i verden av mine foreldre - og av Gud. 

Som du skjønner - Alf A. Sæthers ord er også mine: 

Eg trur uavlateleg på kjærleiken

som ein stor overveldande fred

og ein gyldig grunn for å leva.

"Det er kjærleik eg snakkar om, ikkje den banalt brusande, men det svale vinddraget, luftninga" (Alf A. Sæther)

Bli med i Poesiringen?

Dersom du ønsker å få dikt gratis tilsendt på epost hver dag, er det mulig å melde seg inn i Poesiringen ved å sende en epost til poesiringen-at-gmail.com. Redaktør Arild Vedvik synes det er hyggelig om du skriver en linje om deg selv :) Det er ingen forpliktelser, og du kan når som helst be om å bli tatt av mailinglisten. Anbefales!

Du kan også følge Poesiringen på Facebook, slik 6473 andre gjør. Da får du med deg en del av diktene (men ikke alle, og du går glipp av innledningen før diktene og en del annet).

For øvrig anbefaler jeg også å følge den herlige Instagram-kontoen Renpoesi.

Les også:

• Ettertanke | Drømmen som hendte - med diktet "Draum" av Alf A. Sæther
• Ettertanke | En Gud som gråter - med diktet "Lidingstimen" av Alf A. Sæther

Odd Nordstoga | Våren om høsten

October 26, 2016, 4:33 am

≫ Next: Frispark | Kristendommen og de andre religionene

≪ Previous: Alf A. Sæther | Ein grunn til å leva

$

0

0

"Gledar du deg til våren alt no. Fortvil ikkje. Klikk deg inn her og lull deg inn i våren som fossar og blømer og rallar og krullar" skriver Odd Nordstoga over filmen sin på Facebook.

Så det gjorde jeg selvsagt. Det kan du også gjøre her.

Jeg liker Odd Nordstoga. Han snakker mitt språk. Ikke haugesundsk, altså, men med ordene han velger: Mirakel, livet, velsignelse. Om våren sier han: "Det er jo et mirakel." [...] "Å virkelig ta det inn over seg, hva slags mirakel det er. Det gjør Aasmund Olavsson Vinje her på en utrolig flott måte. Det handler om en slik takknemlighet for livet som er veldig veldig veldig veldig flott."

Vårfuglen som syng mot Sol og mot Sumar

Deretter synger Odd Nordstoga med sin egen melodi (ikke Edvard Griegs):

"Enno ein Gong fekk eg Vetren at sjå for Våren at røma;
Heggen med Tre som der Blomar var på eg atter såg bløma.
Enno ein Gong fekk eg Isen at sjå frå Landet at fljota,
Snjoen at bråna, og Fossen i Å at fyssa og brjota.
Graset det grøne eg enno ein Gong fekk skoda med Blomar;
enno eg høyrde at Vårfuglen song mot Sol og mot Sumar.

Enno ein Gong den Velsignad eg fekk, at Gauken eg høyrde"

Og der, etter første linje i andre vers, avbryter han seg selv og sier: "Når du tenker slik at "å, for en velsignelse å få høre gjøken si ko-ko"... det er vanvittig sjarmerende og enormt flott poesi"." 

Der er vi helt på linje, Odd, Aasmund og jeg. Sjarmerende og flott. Og livsomfavnende, eller hva vi skal kalle det. Det er derfor jeg liker våren og sommeren. Fordi jeg liker livet. Og det er derfor jeg får et mer og mer anstrengt forhold til vinterhalvåret jo eldre jeg blir - fordi jeg ikke liker døden. Døden, sykdom og mørket. 

Nei, det gjelder å holde seg levende gjennom nok en vinter slik at man får oppleve en ny vår og nye lyse sommernetter. Til hjelp på veien gjennom mørket: Her finner du lenke til "Våren" av Aasmund O. Vinje tonesatt av Odd Nordstoga - i seks ulike musikkstrømmetjenester.

Magnolia og blå himmel. Høstet inn i mai - til å leve på gjennom vinteren. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hamstret til vinteren

Jeg kunne vært bedre til å sylte og hamstre fra naturen. Mye bedre. Men i stedet for å irritere meg over det jeg ikke har kapasitet til å få gjort, vil jeg heller være fornøyd med det jeg har klart å høste inn fra Guds natur i 2016, nemlig både spurver og svarttroster.

Her har du åtte sekunder med spurvelykke, lagret på boks til å nyte av gjennom vinteren:

(NB: Husk å slå på lyden. Det er liksom hele poenget her. Spurvelyden.)

Og ikke minst - her er min ultimate favoritt - Svarttrosten i Slottsparken 10. mai:

Dessuten har jeg fått i hus rørte jordbær fra foreldrene mine. Resten er det mulig å få kjøpt på butikken.

Sånn. Nå kan vinteren bare komme. Nå er vi klar, Odd og jeg.

KOM, DU VINTER. Kom med ditt mørke, din døde natur, din kulde, slaps og glattis; kom med din (erfaringsvis) bronkitt, influensa, astma, vannkopper og omgangssyke (med fem barn er det mye å velge mellom); kom med din totale mangel på farge og smak - her skal du motstand finne. Jeg har nemlig stearinlys, en flunkende ny kakaokopp med kanel og krem, og en bønsj med unger som elsker advent, jul, akebakkesnø, skøyteis og kosekvelder i sofaen. Så det så. Bare kom, du. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Frispark | Kristendommen og de andre religionene

October 28, 2016, 10:58 pm

≫ Next: Halloween og Allehelgensdag | En vaksine mot hovmod

≪ Previous: Odd Nordstoga | Våren om høsten

$

0

0

Areopagos sett fra Akropolis. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Athen 1998

I dag har jeg et frispark på trykk i avisen Dagen. Det handler om sannheten i kristendommen og i de andre religionene. Nærmere bestemt handler det om å søke sannheten - hele livet. 

Søk sannheten hele livet

Sommeren da jeg var 21 år reiste jeg på interrail gjennom Europa. Etter å ha reist langt og lenger enn langt kom vi så langt øst som til Aten. Der klatret vi opp på Akropolis og så de samme avgudstemplene som hadde rystet Paulus i hans innerste nesten 2000 år tidligere.

På veien ned igjen gikk vi ut på en fjellknaus. Der kom vi over en bronseplakett med noen uforståelige ord. En forbipasserende amerikaner hadde heldigvis studert klassisk gresk og kunne oversette for oss. Etter få sekunder forstod vi hva det var han leste: Apostelen Paulus’ mest berømte tale.

Areopagos

Det var en sterk opplevelse å stå der på Areopagos og se utover hele Aten mens vi lyttet til Paulus som snakket til oss gjennom århundrene. Akkurat her var det han sa det. På akkurat dette fjellet. Mektig! 

«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere.»

Litt lengre ut i talen sier Paulus: 

«Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’» (Apg 17, 22f)

Logoi spermatikoi

Noen få år senere, på 100-tallet, former kirkefaderen Justin uttrykket Logoi spermatikoi, som betyr «Ordets sannhetsfrø». St. Justin fremhever hvordan Guds Sønn – det evige Ordet som opplyser hvert menneske – sprer sannhetskorn også utenfor Kirkens synlige grenser ved sin Hellige Ånd. Det finnes tilknytningspunkter til den kristne tro i alle menneskers liv. Små frø som bare venter på å bli vannet.

Når pave Gregor den store sender de første misjonærene til det hedenske England på 600-tallet, er det med beskjed om at det finnes en kjerne av Logoi spermatikoi i all hedensk gudsdyrkelse. Den skal fanges opp og foredles med kristent innhold. I England (og Norge) skjer det ved at hedendommens ytre former som plasser, riter, religiøse skikker og festdager døpes; de tømmes for hedensk innhold og fylles med Kristus – med kristent innhold.

Edith Stein

Nær vår tid dukker så ett av mine store forbilder opp: Filosofen, jøden, eks-ateisten og karmelittnonnen Edith Stein (1891-1942). Det mest slående trekket hos Edith Stein er hennes brennende kjærlighet til sannheten. Det var den som var drivkraften i hennes studier og arbeid. Det var den som fikk henne først til å forlate Gud, som hun ikke kunne tro på, og siden til å gjenoppdage ham. Etter vandringen fra jødedommen til ateisme til den kristne tro skriver hun: «Gud er Sannheten. Den som søker sannheten, søker Gud, enten han er klar over det eller ikke».

Hun skriver også: «Min søken etter sannheten var en eneste bønn». Fordi: Man trenger ikke å bevisst be med ord for å i praksis be. Kristen bønn er å åpne seg (og verden) opp for Gud. Bønn er å søke Gud. Av hele sitt hjerte og av hele sin sjel. Den som søker sannheten – den som gjør seg åpen og tilgjengelig for Sannheten – søker i praksis Gud, fordi Gud er Sannheten. Og derfor er det at Edith kan si at denne aktive handlingen og holdningen – selve det å søke sannheten – er å ligne med bønn.

Det annet vatikankonsil

Kort tid etter Edith Steins martyrdød i Auschwitz, møtes så Det annet vatikankonsil – det store katolske kirkemøtet på 1960-tallet. Konsilfedrene skriver om sannheten og om de andre store religionene: 

«Den katolske kirke forkaster intet av det som er sant og hellig i disse religioner. Med oppriktig aktelse betrakter den disse handle- og levemåter, disse regler og læresetninger, som nok i meget avviker fra det den selv fastholder og fremlegger, men som allikevel ikke sjelden reflekterer en stråle av den sannhet som opplyser alle mennesker.»

Er det ikke vakkert? Men for at ingen skal tro at Kirken oppgir det enestående, eksklusive ved kristendommen, la konsilfedrene til: «Men den [Kirken] forkynner også, og den skal alltid forkynne Kristus, som er «veien, sannheten og livet» (Joh. 14,6) i hvem menneskene finner det religiøse livs fylde.»

Fylden av sannheten

Paulus greide å formidle den kristne troen på en troverdig og relevant måte inn i Atens livssynsmangfold. Det er Kirken kalt til å gjøre også i dag, på livssynstorget i vår egen tid, slik at mennesker kan bevege seg fra en stråle av sannheten og til fylden av sannheten: til Jesus. Den kristne tro.

Jeg kommer aldri til å slutte med å søke sannheten. Jeg tørster etter den. Fordi jeg tørster etter Gud. Han som er sannheten. Hele meg vet at dette er den ytterste virkelighet, virkeligere enn alt annet jeg opplever som virkelig. Det er. Gud er. 

«Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til.» (Apg 17,28)

Søk sannheten hele livet. Da søker du i praksis Han som er sannheten og livet. Da finner du livet.

Første gang publisert i avisen Dagen i dag, 29.10.2016

Les også:

Ettertanke | Søk sannheten hele livet

Halloween og Allehelgensdag | En vaksine mot hovmod

October 31, 2016, 2:15 pm

≫ Next: Nesten Jesus | Et portrettintervju med Edin Løvås

≪ Previous: Frispark | Kristendommen og de andre religionene

$

0

0

HALLOWEEN-SMINKE: "For egen del synes vi det er både morsomt og til og med oppbyggelig å feire halloween og Allehelgensdag på en skikkelig måte med barna våre. Vi trenger steder for døden og de døde i vår kultur" skriver Eivor Oftestad og Kristin B. Aavitsland i denne kronikken. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

"”Hallo venn” er sjanseløs mot halloween. Spøkelsene er kommet for å bli," skriver de to kronikkforfatterne som begge er forskere og katolske småbarnsmødre. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

”Hallo venn” er sjanseløs mot halloween. Spøkelsene er kommet for å bli.

En kronikk av Kristin B. Aavitsland og Eivor A. Oftestad, forskere ved ”Døden i tidlig protestantisk tradisjon”, Universitetet i Oslo. Første gang publisert i Morgenbladet fredag 26. oktober 2012. Publisert på Sta. Sunniva-bloggen etter avtale med kronikkforfatterne.

Like årvisst som at handelsstanden pusher gresskar og spøkelseseffekter i slutten av oktober, er det at avisspalter og blogger tar til orde mot den importerte skikken som ”ikke har noe med norsk kultur å gjøre” og som har ”negativt fokus på hekser, djevler og dødningskaller” – for å sitere den vanligste kritikken. Dødningkarnevalet 31. oktober skiller seg nemlig ut i forbrukskalenderen fordi det er den eneste feiringen i året som ikke selger et budskap om idyll. Uhyggen er fremmed for en hyggefiksert norsk kultur, og derfor arrangeres det mange steder alternative, snille karneval istedenfor: ”hallo venn” istedenfor halloween. Her er det skumle borte, ikke en eneste dødningsskalle er å se. Barna skal få ”ha det gøy i trygge omgivelser”. Men til tross for appellen om snillhet og trygghet, er ”hallo venn” sjanseløs mot halloween. Spøkelsene er kommet for å bli.

Etter Halloween kommer allehelgensdag og allesjelersdag. Gravlysene i novembermørket minner oss om at noen er borte, men også om at vi heller ikke skal være her for alltid. Den norske kirke, som fortsatt er den viktigste aktøren når det gjelder å tolke døden, har omfavnet lystenningen som ”et samlende sorgritual på tvers av kulturelle og religiøse skillelinjer”. Men slik har det ikke alltid vært. På 1950-tallet stengte den samme norske kirke kirkegårdsportene tidlig på dagen julaften og allehelgensdag for å forhindre at det ble tent lys på gravene – det ble den gang oppfattet som unorsk og uprotestantisk.

Er halloween-spetakkelet og lystenningen på allehelgen et symptom på at de døde igjen holder på å få en plass i vår kultur? I Norge har de i flere århundrer hatt en helt marginal plass, bortsett fra de få som har dødd en heltedød eller på annet vis satt spor etter seg i historien. For dem arrangeres det minnemarkeringer og jubileer, og ved deres graver legges det årvisst ned kranser og holdes taler. Alle andre døde har vært henvist til privatsfæren – eller glemselen. Det er selvsagt flere faktorer som har gjort at det er slik. En av dem finner vi på 1500-tallet, da reformasjonen ble innført i Danmark-Norge.

For en av de mest virkningsfulle konsekvensene av reformasjonen var det radikale bruddet mellom levende og døde. Middelalderens religiøsitet hadde på mange vis vært strukturert ut fra forholdet til de døde, som en slags solidaritet mellom levende og døde i form av gjensidig forbønn. Man ba for de dødes sjeler og feiret messer for dem, og man hadde tillit til at de sjelene som hadde funnet veien til himmelen også ba for de levende. Fordi alle ventet på å bli dømt av den samme dommer, var de avhengige av hverandres bønn om nåde, og det var ikke vesentlig om de befant seg på hver sin side av dødens terskel. Men reformasjonens hovedbudskap var Jesus som eneste mellommann mellom mennesket og Gud. Dermed hadde helgener og gjensidig forbønn ingen effekt. De levende ble irrelevante for de døde, mens de døde ble redusert til eksempler for de levende. Med tanken om Jesus alene ble også skjærsilden overflødig og avvist som papistisk oppspinn. Bare himmel og helvete ble igjen som destinasjoner i det hinsidige, begge steder utenfor de gjenlevendes rekkevidde. Døden brøt nå alle relasjoner, og de døde ble bare et minne som kunne skildres i portretter (epitafier) eller nekrologer (likprekener). Slik lærte reformasjonen oss at ”minne” er noe fortidig som ikke finnes lenger. Tidligere betegnet minnet, memoria, å gjøre noe nærværende for bevisstheten, og begrepet ”til minne om”, in memoriam, indikerte å gjøre noe present, samtidig og tilstedeværende.

Mens den katolske kulturen fortsatte å feire allehelgensdag for å ære de hellige i himmelen som man kunne påkalle og stole på, ble denne dagen i det protestantiske Norden til en minnedag for avdøde som hadde levd eksemplariske liv. Allehelgensdag 1582 holdt Jens Nilssøn, biskop av Oslo, en preken i Oslo domkirke der han understreket nettopp dette: man skal feire dagen som en hederlig ihukommelse om de gudfrygtige mennesker som er døde og avgangne. De skal bare minnes og etterleves, og ikke appelleres til. Det var den samme tenkningen som lå til grunn for 1950-tallets motstand mot lystenning på gravene: Et slikt kollektivt rituale fikk det til å se ut som om de døde hadde en relevans for folk utover det å være minneverdige forbilder.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

På 1950-tallet stengte Den norske kirke kirkegårdsportene tidlig på dagen julaften og allehelgensdag for å forhindre at det ble tent lys på gravene – det ble den gang oppfattet som unorsk og uprotestantisk. Foto: aSIMULAtor/Flickr Creative Commons

Reformasjonens tenkning om de døde utelukker egentlig de som ikke duger som forbilder. De døde som ikke burde etterlignes, hadde derfor ingen plass i den protestantiske minnekulturen. Det samme kan sies om dens sekulære arvtager, den humanistiske minnekulturen, som mange velger å forholde seg til i dagens post-kristne Norge. Både i gammellutherske og i human-etiske begravelser er minnetalen seremoniens kjerne, og de gode og oppbyggelige minnene er i fokus. Mislykkede døde med elendige, onde eller ynkelige liv utfordrer denne måten å håndtere de døde på. For hvordan skal man gi deres liv og død mening? I de protestantiske delene av Europa oppsto det et problem med en særlig kategori av mislykkede døde: De som gikk igjen.

Spøkelsene – alle de ulykkelige døde som ungene etterligner på halloween – har plaget både protestanter og katolikker gjennom århundrene, men fordi konfesjonene hadde ulike oppfatninger av forholdet mellom levende og døde, ble fortellinger om skrømt og gjenferd tolket på forskjellige måter. Katolikkene holdt muligheten åpen for at beretninger om spøkelser kunne være mystiske visjoner eller åpenbaringer av urolige sjeler fra skjærsilden. I så fall kunne man hjelpe disse stakkars sjelene ved å be Gud fri dem fra deres lidelser og gi dem fred. Protestantene, derimot, avviste spøkelsenes eksistens. Beretninger om spøkelser var ikke annet enn papistisk overtro.

"Memento mori" - "husk, du skal dø" - er en vaksine mot hovmod.

Men spøkelsene forsvant likevel ikke fra protestantiske områder. Folkelige beretninger om gjenferd viser at den protestantiske læren om de døde bare i liten grad slo rot i folks bevissthet. Kanskje var denne tenkningen i sin reneste form i utakt med allmenn intuisjon og grunnleggende psykologiske behov.

Reformasjonshistorikeren Peter Marshall argumenterer for at folks lengsel etter og kjærlighet til sine egne avdøde utgjorde den største hindringen når den protestantiske avvisningen av enhver relasjon til de døde skulle implementeres. Nå ser det ut som om omsorgen for de døde på ulike måter tyter frem i en kultur som ikke lenger lar seg regulere av det protestantiske regimet. For egen del synes vi det er både morsomt og til og med oppbyggelig å feire halloween og Allehelgensdag på en skikkelig måte med barna våre.

Vi trenger steder for døden og de døde i vår kultur. På den ene siden som et memento mori – å huske på døden. Dette har alltid vært brukt som en vaksine mot hovmod i den europeiske tradisjonen. Også vårt hyggeliv tar slutt en dag – og hva slags fordringer gir denne erkjennelsen oss? På den andre siden kanskje vi også trenger et sted å reflektere over hva døden og de døde er. Kanskje gjør vi både oss selv og våre avdøde en bjørnetjeneste ved å parkere dem som et fortidig minne.

Av Kristin B. Aavitsland og Eivor A. Oftestad, forskere ved ”Døden i tidlig protestantisk tradisjon”, Universitetet i Oslo, hvor Aavitsland forsker på gravtavler, mens Oftestad forsker på liktaler.
Kronikken er publisert på Sta. Sunniva-bloggen etter avtale med kronikkforfatterne.

LYTTETIPS 

Få også med deg sr. Anne Bente Hadlands korte radioinnslag "Døden er ikke unorsk" - om Halloween, Allehelgensdag og synet på døden i vår kultur. 

Du kan lytte til radioinnslaget her på katolsk.no

Møt Herr Skummel, Herr Skummel-søt og Frøken Søt, sminket av storesøstrene. Gledelig Halloween! Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Nesten Jesus | Et portrettintervju med Edin Løvås

November 1, 2016, 10:31 am

≫ Next: Dag Øivind Østereng er tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap

≪ Previous: Halloween og Allehelgensdag | En vaksine mot hovmod

$

0

0

På denne dagen i 2014, allehelgensdag, gikk Edin Løvås (1920-2014) inn i helgenskaren, 94 år gammel. En mer perfekt dag kunne ikke Jesus ha hentet Edin hjem på, for dette er dagen da den verdensvide katolske kirke feirer alle Guds helgener, også alle dem som ikke står i helgenkalenderen. Og der passer Edin, han som ble så tydelig helliggjort allerede mens han levde her på jorden.

For 16 år siden var jeg redaktør i studentmagasinet Credo. Vi var så heldige å få et portrettintervju med Edin Løvås da han var 80 år, rett før han trakk seg tilbake fra offentligheten i 2000. Her er det.

Først et lite forord: Edin Løvås ble en av mine mange veivisere til Den katolske kirke. Jeg senset at her får jeg del i ekte kristendom. The real thing. Jeg drakk av de kildene han ledet meg til, og fant ut at de var dypt katolske. Jeg oppdaget at alt det som begeistret meg ved hans karismer, hans gaver til Kristen-Norge, hadde han selv mottatt fra Den katolske kirke. Kort sagt: Jeg fulgte veiene han ledet meg inn på, og oppdaget at de endte i Den katolske kirke. Når jeg først var kommet til den katolske døren våget jeg å titte inn, og oppdaget at jeg hadde kommet hjem. 

Dette portrettintervjuet ble gjort på Haldorsens konditori i Oslo etter Edins ønske. Etter sitatsjekk ble portrettet publisert i studentmagasinet Credo nr. 8 i 2000. Siden har det aldri blitt publisert noe sted - før nå.

Vær så god. Nyt Edin, han som viste oss hvem Jesus er, han som hadde en så sterk Kristus-utstråling at det føltes helt naturlig å kalle portrettet for "Nesten Jesus".

LEVENDE ORD: Alle har ringt Edin Løvås når de trenger noen som kan snakke med ungdommen. Tenåringene elsker den lille gamle mannen. Kanskje fordi Edin ikke preker, men forteller. Han utlegger ikke bibeltekster, men gjør dem levende. Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen (Klikk på bildene for å se dem i større format.)

Nesten Jesus

I 60 år har Edin Løvås (80) fått folk til å se Jesus. Nå vil han hvile.

- Gud Herren hvilte på den syvende dag, og da kan vel jeg få hvile meg også, sier Edin Løvås og smiler.

I 60 år har 80-åringen reist med Gud.

- Jeg tror jeg kan si med Paulus at jeg har arbeidet mer enn de fleste. Hardt også; nesten hver dag får jeg telefoner fra bekymrede mennesker som vil ha råd og veiledning. Nå opplevde jeg Guds tiltale: Edin, nå er det nok! Så jeg har ringt rundt i hele landet og sagt at jeg ikke kommer for å preke.

Drag på tenåringer

De siste årene har Edin Løvås først og fremst vært ungdommens mann. KRIK, Ungdomsforbundet, Skolelaget og KFUK-KFUM. Alle har ringt Edin når de trenger noen som kan snakke med ungdommen. Tenåringene elsker den lille gamle mannen. Kanskje fordi Edin ikke preker, men forteller. Han utlegger ikke bibeltekster, men gjør dem levende.

- Jeg får bedre drag på de unge dess eldre jeg blir, humrer han.

- Hva er trikset ditt?

- Jeg har to triks. For det første er det et stort behov for bred og grunnleggende forkynnelse som har preg av undervisning. Unge folk blir mest utsatt for appeller uten dybde. Jeg beveger meg mye i lutherske kretser, og de lutherske forkynnerne er ensidige. De snakker bare om rettferdiggjørelsen og Guds tilgivelse - uansett hvilken tekst de preker over. For det andre må man følge med i tiden. Man må vite hvor de står, hva de tenker og hvordan de har det. Hvis ikke, har man gått ut på dato.

- Hva gjør du for å følge med i tiden?

- Jeg snapper opp alt jeg kan få tak i om unge mennesker i aviser, tv og radio. For all del, jeg skjermer meg mot det meste, men når det kommer sånne ting, så lytter jeg. Og: Jeg prater mye med unge folk, særlig gjennom sjelesorg. Jeg øver mye sjelesorg.

Jesusmeditasjon

Edin ble 80 år i november (i år 2000, red. anm.). De siste 60 av dem har snekkersønnen fra Oslo og svenskegrensa betydd mer for norsk kristenhet enn alle kirkeministre til sammen: Han har innført begrepene Jesusmeditasjon og Kristusmystikk til landet. Han har gjort disippelbegrepet aktuelt igjen, og han har vært med på å gjøre "økumenikk" til et godord langt inn i konservative kretser. Edin har til og med klart kunststykket å få karismatikere til å verdsette liturgi og tidebønner.

Om dette og mer har han skrevet over 40 bøker. Men nå er det altså slutt. Neste år kommer hans siste bok, en andaktsbok som skal hete "Hverdagsvisdom".

- Jeg vil slutte mens jeg ennå har god kontakt med folk. Altfor mange forkynnere holder på for lenge. Jeg vil ikke ha den nedturen. Dessuten har jeg sagt det meste av det jeg har å si.

- Så det blir ikke noe comeback?
- Jeg klarer nok ikke å unngå et og annet småmøte. Men det er helt og holdent slutt på større oppdrag.

Frelseshistorie

Det hele begynte for 62 år siden - den 8. januar 1939. Den dagen ble Edin Løvås (18) omvendt.

- Jeg hadde et enormt behov for å finne trygg grunn for livet mitt. Den Hellige Ånd trakk meg mot Kristus. En dag gikk jeg rundt i Oslo og kjempet med om jeg skulle vende om for alvor eller ikke. Ved Bjerkelunden prøvde jeg å gå over Toftes gate, men jeg ble stående midt i veien fordi en lastebil passerte meg. I det øyeblikket - mens lastebilen drønnet forbi - opplevde jeg at Jesus stod foran meg. Jeg syntes jeg hørte stemmen hans: "Edin - vil du?". Jeg sa: "Ja, Herre Jesus, jeg vil." Fra det øyeblikket visste jeg at jeg var knyttet til Jesus Kristus som person. Sier Edin Løvås (80).

Han fant seg raskt til rette i misjonsmenigheten Betlehem i Oslo, og brukte tre år på Misjonsforbundets teologiske seminar. Allerede som 21-åring begynte han som vekkelsespredikant.

TO TRIKS: - Jeg har to triks. For det første er det et stort behov for bred og grunnleggende forkynnelse som har preg av undervisning. Unge folk blir mest utsatt for appeller uten dybde. Jeg beveger meg mye i lutherske kretser, og de lutherske forkynnerne er ensidige. De snakker bare om rettferdiggjørelsen og Guds tilgivelse - uansett hvilken tekst de preker over. For det andre må man følge med i tiden, sier Edin Løvås.

Middelaldersk mystikk

Edin ble stadig mer knyttet til Jesus som person - på mystisk vis. Han gjenoppdaget skumle middelalderske måter å be og lese Bibelen på, og begynte å snakke om meditasjon og retreat. I 1955 startet han Sandom retreatsenter i Ottadalen.

- Hvordan ble du så mystisk?
- Jeg leste en bok om hvordan de politiske revolusjonære bevegelsene har hatt en slags nøkkel som de putter i tidens lås. For eksempel "Frihet, likhet, brorskap" i Den franske revolusjon. Jeg tenkte at sånn var det jo med de store vekkelsene også. Luthers rettferdiggjørelse ved tro, og så videre. Hva kunne være nøkkelen for vår tid?

- Jeg flirte litt av meg selv og sa til Gud: "Du har åpenbart deg for store profeter før meg, kan du ikke åpenbare deg for en liten også?" Så kom jeg inn i en henrykkelse. Allting forsvant for meg, og det kom dalende setninger fra himmelen. "Vår tid behøver Kristusdisipler", stod det.

Edin tenkte omtrent sånn: Å være en disippel er å leve livet sammen med Herren hver dag. Da må man vite at det er en objektiv virkelighet at man gjør det. Men hadde det ikke vært vidunderlig om man kunne oppleve det også? Hvordan kunne man få denne opplevelsen?

Svaret fant han et uventet sted: I boken "Åndelige øvelser", skrevet av motreformasjonens far Ignatius av Loyola i 1520-årene.

- Jeg visste at Ignatius hadde retreater med Jesusmeditasjon som det sentrale punktet i sin lære. Jeg kjøpte ham på dansk, og mens jeg studerte tenkte jeg: Her har vi det. Det vi behøver er en forenklet utgave av Ignatius. Så har jeg skrevet mange bøker om det, forklarer Edin.

Jesusmeditasjon

Ignatius av Loyola var litt av en størrelse å flørte med for en liten frikirkepastor. For reformatorene var jesuittsjefen selve symbolet på katolsk djevelskap. Det finnes ennå folk som grøsser når de hører navnet hans.

- Hva var det Ignatius hadde funnet ut, da?
- Det er to sentrale begreper i det der med mystikk: Kontemplasjon og meditasjon. I meditasjonen ser, lytter og bruker man en indre evne til å kjenne og føle seg inn i situasjoner, forklarer Edin.

Ifølge Edin og Ignatius kan du sånn leve deg inn i en bibeltekst. For eksempel når Thomas møter Jesus etter oppstandelsen.

- Da kjenner jeg at her står Thomas, her står Jesus og rundt omkring står disiplene forskrekka. Så går jeg inn og stiller meg ved siden av Herren. Da ser jeg, og lytter jeg, og fornemmer jeg. Kanskje kneler jeg for Herren og sier med Thomas "min Herre og min Gud".

Edin er oppglødd. Det er nesten så vi tror Thomas sitter ved nabobordet på Haldorsens konditori.

THOMAS: - Da kjenner jeg at her står Thomas, her står Jesus og rundt omkring står disiplene forskrekka. Så går jeg inn og stiller meg ved siden av Herren. Da ser jeg, og lytter jeg, og fornemmer jeg. Kanskje kneler jeg for Herren og sier med Thomas "min Herre og min Gud".

Kontemplasjon

- Så sier du "takk, Herre Jesus for at du er her på min bønneplass", og går sammen med Jesus for å bære dine bønner til Faderen ved Den Hellige Ånd. Da kan det inntre noe som jeg tror mange opplever uten å finne ord for det; Jesusskikkelsen som har blitt levendegjort forsvinner. Man hører eller ser ham ikke mer, men han fyller hele rommet, og gjennomtrenger deg. Som når en fisk svømmer i vannet.

- Når denne erfaringen ikke bare er en objektiv virkelighet, men en subjektiv erfaring, da er det kontemplasjon: En opplevelse av at jeg er i Jesus og Jesus er i meg.

- Hvor ofte opplever du det?
- Det vil jeg si er en daglig erfaring for meg i min morgenmeditasjon. Men det betyr ikke at det er en himmelstormende opplevelse hver gang.

- Hvor viktig er det at folk får del i denne opplevelsen?
- Det grunnleggende er det objektive. Klart det. Jeg er lutheraner der. For når du blir sjuk og deprimert og utafor og bekymret, så forsvinner det subjektive. Men det objektive står der. Og hvis ikke det står der, så skal sjelesørgeren si at du er nå frelst i alle fall. Likevel tror jeg at en sånn subjektiv erfaring kan hjelpe folk videre i kristenlivet.

Ikke uendelig

Edin Løvås mener det er stor forskjell på mystikk.

- Vi må ta avstand fra den formen for mystikk hvor man snakker om at gnisten forsvinner i flammen, at dråpen forsvinner i havet og at mennesket forsvinner i Gud. Det er uendelighetsmystikk. Den kristne mystikken er personlighetsmystikken.

- Hva er galt med uendelighetsmystikken?
- Man står i fare for å løsrive det hele både fra Kristus og fra Bibelen. Vi må holde oss til Guds ord. En kristen må meditere med Bibelen i sine hender. Gjør han ikke det, så er det ikke kristen meditasjon han holder på med.

- Hva synes du om at Jesus blir brukt i alle slags religiøse og ikke-religiøse sammenhenger?
- Jesus sier om seg selv at han er veien, sannheten og livet - i bestemt form. Dette er det viktigste punktet i hele vår undervisning i dag. Vi må gjøre klart for folk at for en kristen er Jesus den eneste frelseren, selv om vi møter masse motstand og får høre at vi er ukjærlige, intolerante og at vi mangler respekt for andre menneskers tenkning og tro. Jesus er hos alle, ikke i alle religioner.

Eksil

Da Edin Løvås først presenterte visjonene sine for 60 år siden, var det få som ville være i dialog med ham. Misjonsforbundet i Norge nektet ham tilgang på landets talerstoler, og Edin måtte flykte til Sverige for å tjene til livets opphold. Der ble han til gjengjeld stjernepredikant. Det skulle gå tolv år før han ble tatt inn i varmen igjen.

- Det var dramatisk i starten. Første gang jeg skulle holde foredrag om Kristusmystikk møtte jeg så mye flir og latter og motstand og neirop, at jeg besvimte.

- Forstår du hvorfor mange reagerte så sterkt?
- Ja, det gjør jeg, for hva gjorde vi? Vi bygde noe som liknet et kloster, og vi hadde meditasjon, som de trodde var en slags spiritisme. I tillegg hadde vi et enhetsbegrep som gikk langt utover det som var vanlig i Misjonsforbundet. Klart de reagerte. Jeg husker jeg fikk et brev fra formannen i pastorforeningen. Han sa at jeg måtte se å melde meg ut. Da sa jeg at det gjør jeg aldri. Men jeg ble ikke sur og ikke grinete, for jeg var ikke dummere enn at jeg skjønte reaksjonene.

KRISTEN MEDITASJON: - Vi må holde oss til Guds ord. En kristen må meditere med Bibelen i sine hender. Gjør han ikke det, så er det ikke kristen meditasjon han holder på med, sier Edin Løvås.

Biskopenes sjelesørger

Da Edin slapp inn i varmen igjen etter tolv år i eksil, ble det til gjengjeld veldig varmt. Edin ble mottatt som en helt. I dag blir han løftet fram som en av Misjonsforbundets største ideologer og forkynnere.

Men Løvås har appell langt utenfor Misjonsforbundet. Han har blitt en slags åndelig superveileder som liksom er hevet over alle konfesjonelle motsetninger. Både de konservative, de katolske, de liberale og de karismatiske lytter når han snakker.

Det toppet seg i 1990, da Edin ledet en retreat for biskopene i Den norske kirke. Per Lønning sa: "Du har skrevet kirkehistorie. Det er første gang en frikirkelig pastor er blitt bedt om å veilede biskopene i deres åndelige liv."

- Alle ser på deg som sin?
- Ja, baptistene tror jeg er baptist, og så videre. Det er gøy.

- Hvorfor er det sånn, tror du?
- Jeg tror budskapet mitt har vært så sentralt. Det har alltid vært Kristusbudskapet. Og så tror jeg at jeg har fått en nådegave til å tilrettelegge det budskapet sånn at det når inn i forskjellige miljøer. Det vil ikke si at jeg jenker meg, men jeg forkynner sånn at det stemmer og passer der jeg er. Dessuten har de fleste kristne miljøer sin ensidighet. Det har jeg også, men min ensidighet er annerledes enn deres, og derfor synes de det er interessant.

Stillhet

- Hva tror du om retreatbevegelsens framtid? 
- Du vet, vi er kommet i en unik situasjon i kirken. Det er plutselig blitt legitimt med mystikk. Samtidig står vi i en situasjon hvor bare fem av hundre som er begeistret kommer på retreat. Det tror jeg er fordi folk er livredde for stillhet. Selv om jeg sier at det bare er i noen bygninger man skal være stille, så blir de likbleke og spør "får vi ikke si noe hele døgnet?". Det moderne mennesket har en grunnleggende nervøsitet som går på at det må skje noe hele tida, ellers er det meningsløst. Derfor er behovet for retreater bare enda sterkere nå enn da vi startet. De tregeste behøver det mest.

Vitsen med humor

- Hvordan er det å ha et hjerte som gjør at du ikke kan gå som før?
- Jeg har da noen sykdommer; hjertet er ikke helt bra. Men akkurat nå er jeg i fin fysisk form. Jeg trives med livet og min kone.

- Men du har pacemaker?
- Å ja. Da jeg skulle sette inn pacemakeren husker jeg at overlegen sa: "Vi setter den vel i 70 som vanlig." Men da sa jeg at det var da altfor fort for et stillferdig og mediterende menneske som meg. "Sett den på 60," sa jeg. Og det gjorde han.

- Du er glad i morsomme historier?
- Ja, ekstremt. Jeg har tenkt at mitt ettermæle skal være at Edin, det var han med alle de gode historiene. De siste førti årene har jeg aldri begynt en preken uten å fortelle en historie. Jeg bruker vitser bevisst. For å skape kontakt, men også fordi jeg ikke vil ha noe av at folk skal bestemme seg for noe de egentlig ikke vil. Jeg kan nemlig være ganske suggestiv på talerstolen. Folk kommer til seg selv når de ler, forklarer han.

PACEMAKEREN: - Da jeg skulle sette inn pacemakeren husker jeg at overlegen sa: "Vi setter den vel i 70 som vanlig." Men da sa jeg at det var da altfor fort for et stillferdig og mediterende menneske som meg. "Sett den på 60," sa jeg. Og det gjorde han.

Vakre piker

- Hva skal du til med nå som du ikke skal tale mer? Meditere?
- Joda, jeg lever med mine bønner, og jeg fortsetter meditasjonen. Og jeg elsker naturen, å kjøre bil med kona, og å være sammen med venner. Jeg vil oppleve nye ting og gleder meg til å reise rundt i verden uten å ha plikter.

- Dessuten er jeg glad i god mat, sunn enkel kost uten fråtserier. Du vet, jeg kjemper for å holde vekta oppe. I det hele tatt: Jeg gleder meg over klær, mat, en fest i blant, musikk, sex...

- Sex?
- Ja. Den seksuelle erotiske følelsen hører til selve livsfølelsen. Hvis ikke den finnes så mangler det noe i strømmen av livsfølelse som gjennomtrenger mennesket. I alle samvær mellom mennesker, også i et bønnemøte, så er det en erotisk spenning - og det skal man bare være glad for. Jeg husker da jeg var en ung mann og gikk på gata og så alle de vakre pikene, så tenkte jeg "å gode Gud, hjelp meg så dette ikke forsvinner." Og jeg er ikke helt død, selv om det har blitt en del forandret. Dessverre.

Sex

- Hva mer har du å si om sex?
- Jeg tror Djevelen i blant forstyrrer seksuelle avvik for oss, sånn at vi får overdreven skyldfølelse for det i forhold til andre ting, som penger og sannhet og hykleri og sånt. Noen ganger må jeg ta unge mennesker ned på jorda. For lenge siden var det en gutt. Han beklaget seg over sin seksuelle lyst. Jeg sa til ham at Jesus også var 16 år en gang, og at han hadde akkurat samme følelser fordi han også var menneske. Da ble han så forskrekket at han holdt på å besvime. Man kan dessverre bli drevet inn i en krok hvor man ikke tør akseptere at man er et seksuelt vesen.

- Og jeg vil si: Om man trår feil, så får man tilgivelse og får begynne på nytt. Men jeg tror ikke man skal innrette seg sånn at man begynner et samliv før man er gift. Det er ikke klokt, fordi man kommer inn i en gråsone hvor det er altfor enkelt å gå inn, og altfor enkelt å gå ut. Likevel er jeg redd for å bli for bastant. Jeg vet at når man møter mennesker ansikt til ansikt, så kan det hende at man må nyansere i forhold til det menneskets situasjon og personlighet. Det skal veldig mye erfaring til å takle sånne situasjoner.

Sunn selvbevissthet

- Er du stolt når du ser tilbake på det du har utrettet?
- Du, det er et fenomen hos eldre folk at de begynner å nedvurdere sin innsats. Sikkert fordi de glemmer mye. De føler at det de har gjort ikke er til å bry seg om. Jeg har hatt visse tendenser til det samme. Mine venner formaner meg og sier at jeg ikke må se negativt på det jeg har gjort. Men stolt, nei, det har jeg aldri vært. Jeg har snarere kjempet for å ha en sunn selvbevissthet.

- Forresten. Det at jeg har så drag på ungdommen, og det at jeg har fått innpass i så mange sammenhenger. Det er jeg stolt av, sier Edin Løvås.

DET SISTE BILDET: Det er blitt kveld og Edin er på vei UT (som det står på skiltet bak ham). Eller rettere sagt: Han er på vei HJEM. Tusen takk, Jesus, for alt du gav oss gjennom din Edin før du hentet ham hjem på allehelgensdag 2014. Trenger du bildene av Edin Løvås til noe? Bare send meg en e-post til raadland(a)hotmail.com, så sender jeg dem i høyoppløselig format :)

Les også:

• Edin, Ignatius og Jesusmeditasjonen

• Ettertanke: Edin, Matteus og du
• Bokomtale: Ignatius av Loyolas selvbiografi "Pilegrimens beretning" 

• Kontemplasjon: En liten bønneskole av legkarmelitt Anne Samuelsen

• Derfor ble jeg katolikk

• Tenker du på å konvertere? Eller ønsker du kanskje bare å lære mer om den katolske tro?

Dag Øivind Østereng er tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap

November 5, 2016, 11:41 am

≫ Next: Jeg liker november

≪ Previous: Nesten Jesus | Et portrettintervju med Edin Løvås

$

0

0

KONVERSJONEN: "Jeg tror og bekjenner alt det Gud har åpenbart og som Den katolske kirke tror, lærer og bekjenner." Fra opptagelsen i Den katolske kirke. Se hele ritualet her. Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Den profilerte presten Dag Øivind Østereng er tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap. Her er prekenen som msgr. Torbjørn Olsen holdt under messen i Lunden kloster.

- Det er fantastisk å komme hjem. Jeg har vært på vei ganske lenge. Det er veldig godt å komme inn i Kirken hvor jeg er blitt meget godt mottatt. Konfirmasjonen ble en bekreftelse og fornyelse av troen og kallet. Mitt fortsatte kall her i tiden er kallet til misjon, til kristen enhet og menneskers frelse, sier Dag Øivind Vincent Østereng, tidligere prest i Den norske kirke, til katolsk.no etter konversjonen lørdag 29. oktober 2016.

FERMINGEN: "Slik Aron og hans sønner ble salvet med hellig olje da de ble viet til deres prestelige tjeneste, skal du salves med «krisma», tegnet på Ånden, han som både kaller og utruster til tjeneste. Du trenger Kirken, men sannelig trenger også Kirken deg med dine evner og anlegg, og med din tjenestevillighet! Ånden kan og vil bruke deg i fortsatt tjeneste for Guds rike." F.v. fadder Olav Hovdelien, Dag Øivind Vincent Østereng, msgr. Torbjørn Olsen, ministrant Sigurd Hareide, p. Oddvar Moi, søster Anne-Lise Strøm og alle de andre søstrene ved Lunden kloster.

MESSE MED OPPTAGELSE AV

DAG ØIVIND VINCENT ØSTERENG

I DEN KATOLSKE KIRKES FULLE FELLESSKAP

Ef 4,1-7.11-13 – Joh 15,1-6

Ved msgr. Torbjørn Olsen

Prekenen er publisert her etter avtale med ham.
Uthevinger i kursiv er msgr. Torbjørn Olsens. 

Uthevinger i fet skrift er mine.

Kjære Dag Øivind,

kjære dere alle!

            1.Du har kjempet med sannheten. Og du har kjempet for sannheten. Du har stått på i årevis og ikke bare vært en brikke i et spill, men såvel strategisk planlegger som kjempende soldat. Med det johanneiske uttrykk Carissimi[1] satte du overskrift over kampen. Med to kirkeretter innenfor sammen byggverk – Den norske kirke – forsøkte du å peke på en vei. Intet førte til målet, heller tvert om. At du ved årsskiftet fører bønne- og arbeidsfellesskapet Kirkelig Fornyelse frem til nedleggelsens punkt, har noe symboltungt over seg.

            Vi var nok en del som så på prosjektet ditt som urealistisk, ja, som sågar sa at «dette er repetisjonsøvelse, det er hva vi har forsøkt tidligere, men innsett er håpløst».

            Det betyr ikke at du har kastet bort år av ditt liv på et håpløst prosjekt. Det ville ikke blitt mye av Evangeliets utbredelse over hele verden dersom misjon hadde vært styrt mer av menneskelig realisme enn av troen på Gud, visjoner og håp. Derfor skal du være takknemlig til Gud for hva du har fått gjøre for ham i disse år – både kamp og vanlig pastoralt og kristent arbeid – uten å skule for mye etter de tilsiktede resultater.

            Samtidig går du nå over i en ny fase av livet der du blir invitert til å legge noe av kampen for sannheten bak deg, ikke fordi den er uviktig, men fordi det ikke er vi som skal redde Kirken ved vår kamp for sannheten, menKirken som skal bære oss, den som er «sannhetens søyle og grunnvoll» [2]. Langt viktigere enn sannhetene og kampene for disse er han som sa om seg selv: «Jeg er veien, sannheten og livet.»[3]Du har selvfølgelig hele tiden visst at Sannheten – det vil si Jesus Kristus – er overordnet sannhetene. Nå skal du få ta konsekvensen av dette. Vi er mange før deg som har funnet hvile i å vende blikket mot Kristus, i full visshet om ansvarsfordelingen mellom den enkelte og Kirken.

            2.I ditt møte gjennom mange år med Kristus, Sannheten, har du også oppdaget noe om hvordan han kommer i kontakt med oss mennesker. Viktigst var det at han selv trådte inn i verden og ble et menneske, altså inkarnasjonen. Men han hadde begynt å tale til oss langt tidligere, og har fortsatt lenge etter Kristi himmelfart. Derfor er Guds ord, Den hellige skrift, så viktig. Også på andre håndgripelige måter fortsatte han å handle med oss, spesielt når de troende kommer sammen for feire gudstjeneste og ved sakramentene.Dette fødte i deg forståelsen for det kirkelige og liturgiske livs viktighet i vår gudsrelasjon.

            Dertil taler Gud til oss gjennom sitt folk, de troende mennesker som omgir oss, noe som kan begrunnes og forstås teologisk, så vel som psykologisk og sosiologisk. Derfor skal du være dine foreldre, besteforeldre og annen familie evig takknemlig for hva de har formidlet til deg av tro på Jesus Kristus. Den samme takknemlighet skal du vise til de NLM-miljøer hvor du har ferdet og til de kirkelige sammenhenger hvor du har stått. Det er alt for lett å la uenighet om forståelsen av visse ting – om enn aldri så viktige – komme til å skygge for det sentrale som Gud bruker våre medkristne for å gi oss.

            Dette folk – Guds folk – kalles i Det gamle testamente for לָהָק [qahal],[4]på gresk oversatt til ἐκκλησία [ekklesía], og slik brukt så vel i evangelienes beretning om Jesus som av apostelen Paulus og en rekke andre nytestamentlige forfattere.[5] 

På latin ble ordet til Ecclésia, og på norsk til «Kirke» og «menighet». Siden Gud ved sin Ånd og på sin måte like fra begynnelsen av ledet sitt folk, finner vi folket ikke bare i tilfeldige grupper av troende, men også institusjonalisert, slik allerede Ignatius av Antiokia – noen tiår etter bibelsk tid – identifiserte det som kirkeni en by når den er samlet om sin biskop for å feire Eukaristien. Han skrev: «Den Eukaristi som ledes av biskopen eller av den han selv har gitt tillatelse, skal en anse som gyldig. Der hvor biskopen viser seg, må menigheten være, likesom den katolske Kirke er der hvor Jesus Kristus er.»[6]Oppdagelsen av disse ting ble bestemmende for din pilegrimsvei, Dag Øivind, en tydelig kirkevei, ja, med et etablert begrep må vi kunne kalle den en «høykirkelig» vei, hvilket ikke vil si å ta seg selv høytidelig, men å vektlegge de institusjoner som Gud bruker for å møte oss.

            Nå garanterer hverken bispeembete, kirkemøter eller andre strukturer at man forblir tro mot sannheten. Apostelen Peter er klar: «Dere må fremfor alt vite at en ikke kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd.»[7] Spesielt blir dette utfordrende når vi står overfor en mer og mer sekularisert kultur. For deg kom endepunktet i Den norske kirke da den – i strid med såvel naturrett som åpenbaring – grep fatt i den nymotens sekulære idé om «likekjønnende ekteskap», og kombinerer det med et relativt stramt kirkestyre på andre områder der det finnes grunnleggende uenigheter.

            Bare Ånden kan føre oss til den sanne tro. Desto viktigere er det å lytte til Åndens tale til Guds hellige folk gjennom historien og over hele jordens krets. Annet Vatikankonsil omtalte manifestasjonen på høyeste nivå av folkets egenskap til å tro basert på Åndens tale som «hele folkets overnaturlige trosinstinkt» (supernaturalis sensus fidei totius populi) når dette demonstrerer «sin universelle konsensus» (universalis suus consensus) i tros- og moralspørsmål.[8] 

Den lære som slik fremstår, forplikter alle, også paven. Samtidig har du oppdaget at paveembetet har en viktige og ledende rolle i bevarelsen og utformingen av all kristen lære. Også for apostelen Peters etterfølger gjelder Jesu ord til apostelen: «Når du en gang vender om, da styrk dine brødre!»[9] Skulle paven derimot – hva Gud forby! – «offentlig» falle «fra den katolske tro eller Kirkens fellesskap», vil han ifølge kirkeretten samtidig «automatisk» avsette seg selv som pave![10] Intet menneske står over Ånden og Åndens tale til oss, i Kirken!

            Det er neppe tilfeldig at du til ditt dåpsnavn vil føye «Vincent». Det var munken og presten på 400-tallet, den hellige Vincent av Lérins, som – preget av Ireneus og Tertullian – med sin såkalte canon leriensis definerte den ortodokse og katolske tro som «det som overalt, som alltid og som av alle er blitt trodd».[11]

          At din pilegrimsvei fører deg helt inn i Den katolske kirkes fulle fellesskap, er for mange ganske logisk. At det skjer akkurat nå, er en annen sak. Idealet er at alle vi troende skal finne sammen i det store kirkelige fellesskap. Når tiden for dette tydeligvis ennå ikke er inne, kan den individuelle konversjon være den enkeltes alternative vei. Det er blitt din vei.

PREKENEN: " Omtrent overalt hvor du måtte komme på jorden, vil du finne katolske kirker og menigheter, og der vil du fra nå av ikke være «gjest», men «hjemme»."

            3.Du har forlatt et fellesskap – Den norske kirke – med dets viktige posisjon i vårt land, og du kommer inn i et nytt fellesskap – Den katolske kirke – som langt fra er uviktig. Det er et trosfellesskap, et sakramentalt fellesskap og et juridisk fellesskap, med alt hva det innebærer, og det er kvantitativt et stort fellesskap – i Norge det største tros- og livssynssamfunn etter Den norske kirke, og enda mye større ute i verden. Omtrent overalt hvor du måtte komme på jorden, vil du finne katolske kirker og menigheter, og der vil du fra nå av ikke være «gjest», men «hjemme».

            I første lesning kvalifiserte Paulus fellesskapet: «Én kropp, én Ånd, … én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far.»[12]Jesus omtalte felleskap som et vintre med mange grener som forbinder oss med Kristus: «Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.»[13]Når vi hører slike ord, er det vanskelig å la være å tenke på kirkeorganismen og sakramentene, og da spesielt på Eukaristien og kommunionen. Salmisten setter ord på lengselen etter denne form for fellesskap når han lærer oss å synge: «Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud.»[14]

            Men det katolske fellesskap er mer enn rett tro og forkynnelse, livgivende sakramenter og liturgi, samt fast kirkestyre. Det er også mennesker med omsorg for hverandre, det er Kristus-vitner og ikke minst et stort bønnefellesskap. Da du for et par uker siden hadde din runde til ulike katolske institusjoner, gjorde møtet med søstrene – her på Lunden og på Nordstrand – et særlig sterkt inntrykk, har du siden fortalt meg. Det inntrykk skyldes den viktige realitet at Kirken er et bønnens fellesskap, båret oppe av bønnens folk, og kanskje spesielt av våre bedende nonner.

            Fort vil du nok dessverre også oppdage at vi ikke er et fellesskap av helgener. Heldigvis har vi noen helgener som ber for oss i himmelen, og noen møter vi også inkognito her på jorden. Men synden merkes så mye sterkere. Du vil finne den i Kirken i form av intriger og umoral, maktkamp og uredelighet. Den eneste trøst dette gir meg er at Gud bryr seg om oss syndige mennesker, og til og med gjør han bruk av oss! I kirkearkitekturen er det noe som for meg er mer talende enn alt annet: Helgenstatuene og skriftestolene side om side i våre kirker!

DEN FØRSTE KOMMUNIONEN: Med blikket festet på Kristus. "Vi er mange før deg som har funnet hvile i å vende blikket mot Kristus, i full visshet om ansvarsfordelingen mellom den enkelte og Kirken.[...] Du er kalt til fortsatt å leve under det gamle misjonsmotto: «Verden for Kristus!»

            4.Om fellesskapet skrev apostelen Paulus, med henvisning til Kristus: «Det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp.»[15]Så viktig som det pastorale arbeid har vært for deg, Dag Øivind Vincent, er det en merkelig situasjon at du igjen er tilbake med kirkelig status som «legmann». Her er det to ting å si: For det første: Kirken trenger prester. For det annet: Ingen enkelttroende trenger selv å være prest, men hver troende må finne den plass og de oppgaver som Gud til enhver tid legger foran ham. For så vidt er legmannstjenesten den største i Kirken. Det «ministerielle prestedømme» – ofte kalt «embetet» – er nok viktig. Men mindre viktig er ikke det «alminnelige prestedømme».

            Selv om det alminnelige prestedømme springer ut av troen og dåpen, er den katolske konfirmasjon som du om noen øyeblikk skal motta, det nærmeste du kommer til en ytre «vielse» til det alminnelige prestedømme. Slik Aron og hans sønner ble salvet med hellig olje da de ble viet til deres prestelige tjeneste,[16]skal du salves med «krisma», tegnet på Ånden, han som både kaller og utruster til tjeneste. Du trenger Kirken, men sannelig trenger også Kirken deg med dine evner og anlegg, og med din tjenestevillighet! Ånden kan og vil bruke deg i fortsatt tjeneste for Guds rike.

            Alt dette finner du i Den katolske kirke, hvis fulle fellesskap du nå skal inkluderes i. Men det finnes ikke «vanntette skott» i Guds folk. Hans virke når mye videre enn til Den katolske kirke, og noen ganger kan man komme til å lure på om han virker sterkere utenfor enn innenfor vårt kirkelige fellesskap! Uansett: Gled deg enda mer enn tidligere over alt åndelig som du har felles med ikke-katolikker, det være seg familie, lutherske kirkefolk, frikirkelige eller bedehusfolket. Tilhørigheten til Den katolske kirke gir deg trygt fotfeste for slik frimodig glede. Selvfølgelig støter du på mye i protestantismen som du er uenig i; men mest oppbyggelig og fruktbart er det å feste seg ved det gode og sanne som vi kan stå sammen om.

            Du er kalt til fortsatt å leve under det gamle misjonsmotto: «Verden for Kristus!» Det mål har vi langt fra nådd. Her må vi bevege oss videre. Den katolske kirkes fulle fellesskap vil gi deg et godt ståsted og god næring på din fortsatte pilegrimsvandring. Amen.

---

[1] Jf. 1 Joh 2,7.

[2] 1 Tim 3,15.

[3] Joh 14,6.

[4]Jf. 2 Krøn 30,2; Neh 8,2.17.

[5]Jf. Matt 16,15-19; Apg 13,1; 1 Kor 12,27f; Kol 1,17; Hebr 2,12; Åp 1,4.

[6] IgnSmyr 8,1-2.

[7] 2 Pet 1,20.

[8] Jf. LG 12.

[9]Luk 22,32.

[10] Jf. kan 194 § 1 nr. 2 CIC.

[11]Commonitorium II, 5: quod ubique, quod semper, quod ab omnibus creditum est.

[12] Ef 4,4-6.

[13] Joh 15,5.

[14] Sal 42,2.

[15] Ef 4,11-12.

[16] Jf. 2 Mos 29,7; 40,15.

LUNDEN KLOSTERHAGE: "Da du for et par uker siden hadde din runde til ulike katolske institusjoner, gjorde møtet med søstrene – her på Lunden og på Nordstrand – et særlig sterkt inntrykk, har du siden fortalt meg. Det inntrykk skyldes den viktige realitet at Kirken er et bønnens fellesskap, båret oppe av bønnens folk, og kanskje spesielt av våre bedende nonner."

Les også:

• Derfor ble jeg katolikk - om min vei inn i Den katolske kirke
• Hvorfor Sigrid Undset ble katolikk - hennes egen forklaring i boken "De søkte de gamle stier" 
• Sigrid Undset og Katarinahjemmet - en liten video i anledning 80-årsjubileet siden Sigrid Undsets konversjon
• Dag Øivind Østereng gjest hos Torp: Vil bli katolikk - se Ole Torps intervju med Dag Øivind Østereng på nrk.no

---

Jeg liker november

November 8, 2016, 5:47 am

≫ Next: Katolske smykker | Sankta Sunniva

≪ Previous: Dag Øivind Østereng er tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap

$

0

0

Novemberkjærlighet, tegnet i lys. Foto: Mubina H/Flickr Creative Commons

Jeg har funnet ut at jeg i grunnen liker november, årets kanskje snilleste og minst kravstore måned.

November er ikke noe stress. Det er lite som skjer. Ingen oppstarts- og planleggingsmøter, ingen reiser, ingen dugnader og avslutninger i hytt og pine vær. Finnes det noe mindre krevende enn november? Hvis du ikke får ned pulsen i november, får du den aldri ned. Tenker jeg.

Det er ingen som har store forventninger til november. I november er det lov å være hjemme og ikke finne på så mye. Det er lov å føle seg som måneden; grå og litt sliten. I dvale. Det er lov å være inne med god samvittighet, for været innbyr sjelden til verken høst- eller vinteraktiviteter.

I november er det (nesten) alltid mørkt og kaldt og vått ute, og tilsvarende deilig å finne pleddet og kakaokoppen inne. Ikke minst er november måneden da jeg gleder meg til noe fint som er like om hjørnet. November er glede-seg-til-advent-måneden. Mini-advent, bare uten alt styret. 

November er måneden det går an å trekke pusten. Det er selvsagt teknisk gjennomførbart å julestresse i både november og desember, men jeg er ikke blant dem som går for den løsningen. Dessuten: De gangene jeg faktisk skriver julebrev, kjøper julegaver etc. i november er det jo kos, ikke stress.

Du tenner ikke lys i juni

Her er et fint dikt som har lært meg å bli ekstra glad i november:

NOVEMBERLYS

Du tenner ikke lys i juni.
Den klare flammen blekner
i sommerens svale skumring.
Den høye hvelving over meg
har ikke plass til mer lys.
Jeg lengter etter november,
når hvert lys har liv,
når hele det store mørket
må vike
for en eneste liten flamme.

Irene Henrysson

(Diktet er opprinnelig skrevet på svensk. Det er oversatt til norsk av Asbjørn Kvalbein.)

Nådens tid

November er en fin måned å dra på retrett/retreat. Hverdagene går så fort og gir ofte dårlig rom for åndelig fordypning. Retreat er en god mulighet til å roe ned slik at du rekker å møte deg selv og møte Gud.

Sett av noen dager alene med Jesus, han som sier: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» (Mark 6,31) Ta en kikk på denne oversikten over klostre i Norge. 

Og du? Hvis du ikke rakk å be rosenkransbønnen i rosenkransmåneden oktober, så er det jo et bra tidspunkt å gjøre det nå, ikke sant? Sett deg ned med perlene i fanget og kjenn hvordan bønnen drar deg ut av stresset og inn i Jesus.

Pust inn. Pust ut. Det er november. Det er nådens tid.

KOM DU, VINTER. Kom med ditt mørke, din døde natur, din kulde, skitt, slaps og glattis; kom med din bronkitt, influensa, astma, vannkopper og omgangssyke (med fem barn er det mye å velge mellom); kom med din totale mangel på farge og smak - her skal du motstand finne. Jeg har nemlig stearinlys, en flunkende ny kakaokopp med kanel og krem, og en bønsj med unger som elsker advent, jul, akebakkesnø, skøyteis og kosekvelder i sofaen. Så det så. Bare kom, du. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Katolske smykker | Sankta Sunniva

November 12, 2016, 8:25 am

≫ Next: Bli med på Mariavake med Odd Nordstoga

≪ Previous: Jeg liker november

$

0

0

Sankta Sunniva av Selja, foreviget i sølv i Nordfjordeid.

Det finnes noen ytterst få norske, katolske smykker. Så få er de at det nesten føles som en moralsk plikt å informere om dem. Her er min favoritt: Sankta Sunniva-smykket fra BergArt i Nordfjordeid.

Gullsmeden Kathrine Berg driver BergArt Gullsmedverkstad i Nordfjordeid. Er det lenge til du skal til Nordfjordeid? Fortvil ikke, de har nettbutikk. Her er en lenke direkte til Sunniva-smykket. Modellen til dette smykket ble håndlaget av Kathrine Berg til 1000-års jubileet i Selje i 1997.

I år 997 dro Kong Olav Tryggvason til Selja og fant Norges første helgen, Sankta Sunniva, i hulen der. 1000 år senere valgte nordfjordingen Kathrine Berg å lage sitt svennestykke med Sankta Sunniva, og det har vært en klassiker i gullsmedverkstedet hennes ever since.

Nå står det ikke hvor stort smykket er på nettsiden hennes, men i følge min linjal er det 33 mm (3,3 cm, ja) fra topp til bunn. Jeg liker det fordi det er så elegant, så feminint, så nydelig, så nett, så katolsk, så... så Sunniva der hun står i huleåpningen og bærer helgenattributtet sitt - steinen - til minne om berget som falt over henne og vennene hennes. Les mer om Sunnivalegenden her.

Smykket er mindre i virkeligheten enn på dette bildet. Fra topp til bunn måler anhenget 33 millimeter. Begge foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Bli med på Mariavake med Odd Nordstoga

November 21, 2016, 4:38 am

≫ Next: Julegaver hos St. Olav bokhandel

≪ Previous: Katolske smykker | Sankta Sunniva

$

0

0

Eg gler meg til å oppleve Mariavake med Odd Nordstoga og Stein Versto onsdag 7. desember kl. 19.00.

Den 7. desember, under vaka for Mariafesten den 8. desember, inviterer Sankt Dominikus kloster til Mariavake - ein konsert med diktlesing, stev, sang og vakker feleklang i klosterkyrkja.

Odd Nordstoga syng kjente tonar frå Vest-Telemark, Stein Versto les eigne dikt og Benedicte Maurseth fyller kyrkjeromet med feleklang og overtonar, medan Anne Margaret Nilsen framfører gamle Mariastev til vakkert tonefylgje,

"Jomfru Maria har ein sentral plass både i folkemusikken og i kyrkja si tru. Dei mange stevtonane frå mellomalderen er som ein atterklang av dei gregorianske hymnene som har fylt kyrkjeromet med bøn og lovprising opp gjennom hundreåra. Båe uttrykk speglar kyrkja sitt djupe åndelege liv – åndeleg røyndom som held fram med å utfalde seg, i stadig nye former og uttrykk, som levande tru, som levande kjærleik", skriv klosteret på si heimeside.

Eg ser fram til ein stemningsfull kveld der ord og tonar frå gamal og ny tid møtest!

Sankt Dominikus kloster ligg på Majorstua i Oslo. Sjå kart.

Dørene opnar kl. 18.30. Konserten starter kl. 19.00 og varer i 80 minutt (utan pause). Overskotet av konserten går til fornying og vedlikehald av klosteranlegget. Billetten koster kr 250 og du får kjøpt den her hos Ticketmaster. Klosterkyrkja er ikkje stor, så skund deg å sikre deg billett før det blir utseld!

Maria hun er en jomfu ren

Odd Nordstoga syng folketonen "Maria hun er en jomfru ren" så det lyser på CD-en "Strålande jul". I eit glitrande intervju gjort av bror Haavar Simon Nilsen snakkar dei to om denne sangen.

Bror Haavar: - Når du til dømes syng folketonen «Maria hun er en jomfru ren», og andre liknande låtar, då dreg du oss med utover oss sjølv. Kva tankar gjer du deg om det?

Odd Nordstoga: – Akkurat det gjer eg sjølv òg, dreg meg utover meg sjølv. Av ein eller annan grunn bit dette veldig på meg. Skal me sjå … Korleis var det verset att?

Maria hun er en jomfru ren,
Gud monne sin miskunn vise,
hun fødte en sønn foruten mén,
ham skal vi love og prise;
han har oss alle av synden løst,
han give oss trøst,
og himmeriks evige lise.

– Eg prøvar å fylgje teksten og melodien, og den vegen teksten peikar. Når eg står på scenen og skal framføre ein song, ja, så må eg liksom gje meg over til musikken, og la han føre meg dit han vil. Om det tekstlege innhaldet er for svakt, blir det vanskeleg, men når ord og tone kling godt saman, om det er god botn og det byrjar å gje resonans i meg: Det er då det verkeleg fossar over scenekanten.

Heile intervjuet er glitrande godt. Det stod på trykk i Syn og Segn i fjor. Les heile samtalen (gratis) her. 

Her kan du høyre Odd Nordstoga syngje "Maria hun er en jomfru ren" på Spotify. Nydeleg, ikkje sant?

Julegaver hos St. Olav bokhandel

November 22, 2016, 9:59 pm

≫ Next: Ettertanke | Livet som larve og sommerfugl

≪ Previous: Bli med på Mariavake med Odd Nordstoga

$

0

0

St. Olav bokhandel. Norges kanskje koseligste bokhandel. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hva gir du til den som har alt? Noe fra St. Olav bokhandel, så klart. Det er ingen som har alt derfra.

Bøker og krybbefigurer er blant de mange fine og populære julegavene som finnes i St. Olav bokhandel i Akersveien i Oslo, like ved St. Olav domkirke (det vil si litt lenger oppi gata fra Trefoldighetskirken). 

Bokhandelens åpningstider i november-desember ser du på bildet under her (klikk på bildet for å se det i større format). Merk: De har åpent helt til 19 på torsdager i desember.

"Foruten bøker til egen og andres juleglede, bugner butikken nå av julekrybbefigurer, lys og lysestaker (også adventsstaker), ikoner, røkelse, julepynt, vakre julekort og ikke minst: musikk." I tillegg vil jeg nevne: De selger også nydelige smykker og statuer.

Det er mulig å handle mye fint i bokhandelens nettbutikk - men utvalget i butikkens tre etasjer er faktisk mye, mye større. Hvis du bor i Oslo: Besøk St. Olav bokhandel. Hvis du ikke bor i Oslo: Legg en julehandletur til Oslo og besøk Norges beste butikk: St. Olav bokhandel i Akersveien 14. Ta trikken til Stortorget, t-banen til Stortinget eller bussen til stoppestedet Nordahl Bruns gate - og vips er du der. Kos deg!

Ettertanke | Livet som larve og sommerfugl

September 8, 2016, 11:47 pm

≫ Next: God advent

≪ Previous: Julegaver hos St. Olav bokhandel

$

0

0

Ikke la deg lure. De bare ser døde ut. Inni foregår det en massiv forvandling. Sommerfuglpupper på Akvariet i Bergen. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg vet en deilig have. Det vil si, egentlig er det ikke en hage, men en enorm blomstereng på den hellige øya Selja i Nordfjord. Om vinteren herjer stormene her ute ved Stadt. Om sommeren derimot er det småfuglene og sommerfuglene som regjerer. Aldri noe sted har jeg sett så mange sommerfugler som i blomsterengen vår på Selja.

Visste du at sommerfuglen er et av de eldste kristne oppstandelsessymbolene? Gjennom historien har kristendommen lånt symboler fra andre kulturer for å uttrykke viktige trossannheter. Sommerfuglen er et av disse.

Nesten uansett hvilken kultur du drar til, står sommerfuglen for nytt liv og håp. I antikkens Hellas var sommerfuglen et evighetssymbol. Og her kommer et fascinerende poeng: Ordet ψυχή, psukhé, kan bety sommerfugl på gresk. Psukhé er også det greske ordet for sjel. (Du kjenner det fra norsk; psyken.) Når Paulus skriver at «Det første mennesket, Adam, ble en levende sjel», er det nettopp dette ordet han bruker.

Sommerfuglens livsløp passer perfekt til å forklare den kristne troen rundt hva det er som skjer med oss mennesker før, i og etter døden. Livet til en sommerfugl starter i egget. I vårt tilfelle: i livmoren. Deretter blir du en larve på jorda. Der er vi nå. Puppen symboliserer kisten. Døden. I den skjer forvandlingen av mennesket, og et nytt menneske oppstår.

Når larven slippes ut av kisten er den forvandlet til en sommerfugl. Den er det samme individet. Men samtidig noe helt annet. Aldri før har den vært en sommerfugl. Den er blitt seg selv – mye mer seg selv enn den noen gang var mens den kravlet på jorda. Den har gjennomgått en siste, totalt gjennomgripende forvandling. Μεταμόρφωσις. Metamórphōsis. Det er dette sommerfuglordet metamorfose, forvandling, som Paulus bruker i en av de mest fantastiske og kraftfulle tekstene i hele Bibelen:

«For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet:

Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?»

(1. Kor 15,52ff)

Hvordan skal en larve kunne forestille seg hvordan det er å fly under himmelen som en sommerfugl? Hvordan kan et menneske på jorda forestille seg livet etter oppstandelsen, i himmelen med Gud? Det kan vi ikke. Men undre oss kan vi. Spesielt når vi ser en sommerfugl.

Første gang publisert i avisen Vårt Land i dag, 09.09.2016, da 1 Kor 15,35-45 var dagens bibeltekst

Fascinerende skjønnhet. Sommerfuglene kom og satte seg på oss da vi var på Akvariet i Bergen i sommer. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Blomsterengen vår på Selja.

I Himmelen, i Himmelen. Uendelig blomstereng. Uendelig mengde sommerfugler. Neste sommer skal jeg zoome inn slik at du kan se dem.

God advent

November 26, 2016, 1:45 pm

≫ Next: Foredrag | Kristen vekst i medgang og motgang

≪ Previous: Ettertanke | Livet som larve og sommerfugl

$

0

0

Adventskos. Foto: Ragnhild Aadland Høen

Koselig og rolig start på adventstiden i dag med alle fem barna på juleverksted hos dominikanerinnene på Katarinahjemmet på Majorstua i Oslo. Kjekt å støpe lys, pynte pepperkaker (motto: det kan ikke bli for mye pynt) og male julekuler og julekort ❤️ God advent, alle!

PS: Foredraget jeg holdt på Katolsk grovbrød-kvelden publiseres her på bloggen mandag, i både skriftlig og muntlig (lyd) versjon.

Foredrag | Kristen vekst i medgang og motgang

November 28, 2016, 6:49 am

≫ Next: Ettertanke | Andreasmesse på kunstmuseet

≪ Previous: God advent

$

0

0

Foto: Henriette Teige, St. Olav menighet

Jeg har lovet å dele manuset til foredraget om kristen vekst, som jeg holdt i «Katolsk grovbrød»-serien i St. Olav menighet. Enten du foretrekker lydopptak eller skriftlig manus: Her er det endelig.

Her kan du lytte til foredraget:

Kristen vekst i medgang og motgang av Ragnhild H. Aadland Høen på Vimeo.

Og her er manuset (kontrolleres mot fremføring):

Kristen vekst i medgang og motgang

Først: Til de av dere som har kommet hit fordi dere trodde jeg skal snakke om kirkelig vekst i dag: beklager å måtte skuffe dere. Dette er et foredrag om hvordan du kan vokse som kristen. Det handler med andre ord om levd liv. Dermed kan nok denne kvelden kanskje komme til å minne mer om en vitnekveld enn om en forelesning.

Dette er et foredrag – eller kanskje en fortelling – om hvordan du kan vokse som kristen, i medgang og motgang. Det vil si: Det er først og fremst en halvtime om hvordan du kan vokse som kristen i motgang. For det er helt ærlig det jeg kan mest om. Hvordan du kan vokse i medgang har jeg ikke helt knekket koden på ennå. Kanskje jeg blir sterk nok en gang i fremtiden til å oppleve medgang og likevel vokse som en kristen, men jeg er ikke der nå, tror jeg. Så langt virker det som at Gud er enig med meg i at jeg, som kristenmenneske, tåler slit, utfordringer og motgang bedre enn jeg tåler at livet går lekende lett. Det er når ting er vanskelig, når jeg er helt avhengig av Gud – at jeg ender opp der jeg trenger å være: I den fulle overgivelsen, i kjærligheten og hengivelsen til Ham. Der hvor jeg overlater meg selv, alt jeg er og har, helt til Hans hellige vilje.

Det er ikke en lett vei. Rett som det er føler jeg meg skvist, til det ytterste and beyond. Sånn må det være når egoet, synden og mitt gamle selv skal dø. Helt til jeg er fremme i Himmelen kommer Jesus til å la det stå et skilt over meg: «IMAGO DEI: Guds bilde. For tiden under restaurering». Jeg er i ferd med å bli den jeg er skapt til å være. Det kan være en smertefull prosess.

Døperen Johannes

Og her må vi inn på Døperen Johannes’ hemmelighet. Den hellige Johannes sa nemlig om Jesus: «Han skal vokse, jeg skal avta». Og det er oppskriften på kristen vekst. Det er det kristen vekst går ut på: Helliggjørelse. At «Jesus skal vokse i meg, jeg skal avta». Og det er faktisk litt lettere å få til hvis jeg ikke er oppblåst og full av meg selv, men i stedet holdes naturlig på et passelig ydmykhetsnivå. Da blir det rett og slette bedre plass til Gud i meg og i livet mitt. Erfaringen viser at jeg inntar mer åndelig næring når jeg er sulten enn når livet går lett og jeg er mett.

Når vi skal «trenge dypere inn i troens liv og sannheter» (slik annonsen for dette arrangementet faktisk lovet), må vi gå inn i og ta utgangspunkt i troens liv slik det er, og ikke slik det teoretisk sett hadde vært veldig fint om det var. Da trenger vi å gå inn i og lytte til trossannheter og troserfaringer som gjerne er mer dyptgripende enn høylytte.

Jeg vil starte med en forkynner som jeg gjerne lytter til, nemlig den svenske pinsepastoren og forfatteren Thomas Sjödin. To av hans sønner var alvorlig syke hele sitt liv og begge døde i tenårene. Sjödin har opplevd tyngre tak og mer smerte enn snittet. Likevel skriver han i boken «Den enkleste gleden»: «Det finnes ikke enkle liv. Hvert eneste menneskes vei gjennom livet er kranset av både seire og tap. Å sammenligne - veie det ene livet opp mot det andre - er knapt fruktbart.» «Jo flere mennesker jeg møter, desto oftere tenker jeg at hvis alle bar omkring på problemene sine i gjennomsiktige plastposer, hadde ingen villet bytte. Alle har sitt å stri med, og illusjonen om at det finnes mennesker som bare har det bra, kan kun leve på veldig lang avstand.»

«We always find that those who walked closest to Christ were those who had to bear the greatest trials.» St. Theresa av Avila

Kirken og Kirkens store helter, helgenene, er ikke ukjent med motgang, prøvelser, lidelse, slit og smerte. Den store St. Teresa av Avila sa: «We always find that those who walked closest to Christ were those who had to bear the greatest trials.» De som går tettest på Kristus, Herrens lidende tjener, blir mest like ham - også gjennom det de må bære. De slipper ikke veldig mye mer unna enn Han som de følger og blir formet i bildet til.

Frem til du går gjennom Perleporten forespeiler dessverre verken Jesus eller Paulus eller noen av de bibelske forfatterne deg en lett og enkel, flat og bred vei. Tvert imot snakker de stadig vekk om at du må ta opp ditt kors, gå den smale veien og kjempe mot deg selv.

Når Jesus ber oss om å ta opp vårt kors, er det helt seriøst ment. Det er ikke lekekors eller liksomkors vi snakker om. Det er ordentlige kors og ordentlige prøvelser. Til gjengjeld får vi ordentlig trøst og hjelp underveis, ordentlig nåde hele tiden, et ekte håp, dyp glede underveis og en skikkelig seierspris til slutt. Men altså: hvordan arter dette korslivet seg i praksis?

Faksimile: BA, 18.09.2009

17. september 2009. Det er en helt vanlig morgen da lillesøsteren min – Kristin, som er russ det året og nettopp har fylt 18 år – sykler til skolen for å få 6 i gym slik hun har i alle andre fag. Livet smiler. Den dagen får jeg den verste telefonen jeg noen gang har fått. «Hei, det er pappa. Kristin har vært i en ulykke. Sykkelen skled på bybanesporet og hun har blitt overkjørt av en buss. Vi er på intensiven nå. Hun har en alvorlig hodeskade og er i koma.» «Kommer hun til å overleve?» «Vi vet ikke.» «Jeg kommer med en gang.»

Den morgenen fikk den gamle forbederen Marta Aga et ord fra Gud til oss, fra Jobs bok 37,14: «Stå stille og gi akt på Herrens under.» Det ordet bar oss i ukene og månedene som
skulle komme. Gjennom alt fikk vi være i Guds fred, i en overnaturlig visshet om at Kristin var i Kristi hender.

Faksimile: BA

Kristin hadde fått en hjerneskade i den alvorligste kategorien. Halvparten av de som har en så alvorlig skade dør av den. De som våkner, våkner ofte til vegetativt nivå. Og så skjer det. Kristin er fortsatt i komatilstand – vi snakker til henne, hun svarer oss ikke. Men så stter vi på en cd med Maria Solheim som synger «Jeg er i Herrens hender», og mens Kristin hører på dette – hun kan denne sangen utenat – så begynner hun å synge! Hun synger:

«Jeg er i Herrens hender
i alt som med meg skjer.
I smil og gråt jeg kjenner
at Herren er meg nær.
Om jeg i dype daler
må gå den tunge vei,
fra himlens høye saler
hans øye følger meg.»

Det er den sterkeste musikalske opplevelsen jeg noen gang har hatt. Og det var en genuin erfaring av at midt i livets verste smerter, akkurat der er Gud. På bunnen. Gud bor på bunnen.

"Jeg er i Herrens hender" med Maria Solheim finner du på CD-en "Sorgen og gleden" på Spotify (og sikkert mange andre strømmetjenester).

Etter tre uker i stadig stigende bevissthetsnivå kommer Kristin gradvis ut av koma. Det blir den sterkeste julen jeg har opplevd noen gang. Aldri, aldri har jeg sunget julesangene med dypere smerte og med dypere glede – glede, virkelig glede – enn den julen.

Stillere og dypere natt blir det ikke enn når alt er skrelt bort. Når alle disse tingene blir så uvesentlige som de faktisk er. Når alt er tatt bort og bare Gud står tilbake. 

Du kommer aldri til å vite at Gud er alt du trenger før Gud er alt du har. 

Kristen vekst har best vekstvilkår når ting ikke går på skinner – når det blir mer åpenbart for deg at du og verden trenger en Frelser med stor F.

Hans Adolph Brorson, prest og salmeforfatter

I julesalmen«Mitt hjerte alltid vanker», som jeg hørte mye på den julen, skriver presten Brorson: «Men under uten like, hvor kan jeg vel forstå at Gud i himmerike i stallen ligge må? Hvi lot du ei utspenne en himmel til ditt telt og stjernefakler brenne, o store himmelhelt?» Hvorfor valgte du denne elendigheten? Julen 2009 var det dette som fikk synke langt ned i meg: Tenk at Gud kom til oss, at han frivillig kom inn i dette – i denne elendigheten, i denne harde verden. Tusen takk, Jesus, for at du valgte å gå gjennom dette, all denne smerten, for vår skyld. Tusen takk for at du kom med lyset inn i vårt mørke, og med evig liv til vår død.

I januar 2010 (3,5 måneder etter ulykken), er Kristin tilbake på skolen og holder et strålende foredrag om Golda Meir som hun har skrevet helt selv, uten hjelp av noen. Hun får 6. Nevrologen hennes på Nordås skjønner ingenting. Hun sier rett ut til Kristin og meg: «Jeg tror ikke på Gud, så jeg har ingen forklaring.»

Alt har ikke blitt bra, men hvis du møter Kristin i dag kommer ikke du til å merke det. Hun har fortsatt skader hun sliter med. Det har mange andre også. Det betyr ikke at Gud ikke er med. Det betyr at han er spesielt med. For Kraften fullendes i svakhet.

Gud bor i det høye og hos den som er nedbrutt. Vi leser i Jesajas bok: «I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust.» (Jes 57,15)

Jean Vanier

Den katolske presten og forfatteren Jean Vanier skriver i boken «Community and Growth»  om hvordan lidelsen og smerten kan bli til føde for troen vår og for den dypeste delen av vårt vesen – om hvordan lidelsen kan lede oss til kristen vekst. Han skriver:

«På en mystisk måte kan vår lidelse og smerte bli til føde, likesom vår fattigdom og hjelpeløshet kan bli et sted hvor Gud bor.

Når vi lykkes og føler oss på toppen av verden, kan vi så lett vende oss bort fra Gud; når vi er i smerte roper vi til Ham.

Det er et nærvær av Gud i lidelsen som kan gi næring til den dypeste delen av vårt vesen.»

Faksimile: nrk.no, 15.12.2014

15. desember 2014. Det er en vanlig, hektisk adventskveld i familien Aadland Høen (altså min familie). Om to uker skal vi flytte med fem barn fra Bergen til Oslo. Jeg er oppe i andre etasje og tar kveldsstellet på minstejenta vår Maria, 8 mnd gammel, da jeg hører den verste lyden jeg noen gang har hørt. Det er mannen min Hans som roper fra første etasje. Han roper «Ragnhild!» på en så forferdelig måte at jeg umiddelbart skjønner at det ikke bare er en legevaktskade dette gjelder. «Noen dør». Sånn høres det ut. Jeg vet at han er nede i stua for å tenne opp i parafinovnen for første gang denne sesongen. Jeg løper ned i stua, som står i full flamme. Jeg går inn for å redde Johannes (3) fra brannen, men sklir på parketten og lander i flytende parafin som trekker inn i buksen min og brenner. Kroppen min tar fyr og brenner. Etter å ha lokalisert Johannes får jeg ham ut. Mannen min, som har klart å slukke brannen i sitt eget ansikt, klarer å få slukket brannen i stua sekunder før taket tar fyr – det taket som er gulvet tre av barna våre oppe står på. Selv styrter jeg ut i snøen og får slukket flammene.

Jeg har aldri takket Gud så mye noen gang i mitt liv som jeg gjorde de neste 32 døgnene jeg var innlagt på brannskadeposten på Haukeland Universitetssykehus. Takk Gud for at vi alle overlevde. Takk for at Hans bare fikk en andregradsforbrenning i halve ansiktet, som han raskt ble god av. Takk for at Johannes bare fikk en førstegradsforbrenning og avsvidde øyenvipper. Men aller mest: TAKK GUD for at det er jeg som ligger her med en alvorlig tredjegradsforbrenning og ikke Johannes. Jeg hørte de forferdelige smerteskrikene fra barna på brannskadeavdelingen, og jeg lå der med tårer i øynene og var så lykkelig og så takknemlig over at det var jeg som hadde vondt, og ikke Johannes.


Brannskadepasienter er blant de pasientene på et sykehus som har aller sterkest smerter. Vi får de samme smertestillende medisinene som døende kreftpasienter får, men smerten blir jo ikke borte. Det daglige sårstellet om morgenen er så smertefullt at jeg ikke kan være våken. Jeg må legges i en lett narkose under hvert sårstell, og er ikke skikkelig våken igjen før i 17-tiden på ettermiddagen.

Foto: Ragnhild H. Aadland Høen (bildet er tatt etter 2. operasjonsrunde, da jeg kunne være våken under sårstellet)

Det var to ting som bar meg gjennom tredjegradsforbrenningene, tre operasjonsrunder og 32 døgn på sykehuset. Det første var det som jeg har nevnt: takknemlighet.

Det andre som bar meg, var Kirken og den sterke opplevelsen av å være forenet med Jesus, han som bærer gjennom alt. "Den lidende Kristus", han ble jeg godt kjent med på Haukeland. 

Kirken bar meg. Alle de mange hundre fra ulike kirkesamfunn som ba for meg – de bar meg. Det var en helt spesiell, nesten fysisk opplevelse av å bli båret, av den bønnen.

Da sokneprest Dom Alois kom til meg med sykesalvingens sakrament var det som om Jesus selv kom på besøk. Mor Theresa-søstrene kom med kommunionen/nattverden til meg fem ganger, inkludert 1. juledag. "We bring you Jesus," sa de - og det gjorde de! Alltid kom de uventet, og alltid var det guddommelig timing - alltid når jeg trengte det aller mest. Det var helt fantastisk å bli båret av forbønn og Kirken og av sakramentene på den måten.

Da jeg var på mitt mest uttømte, var det ikke min tro som bar meg. Det var Jesus, det var hans legeme Kirken, som bar meg.

For meg var brannskaden en sterk erfaring av dette konseptet som kalles «stedfortredende lidelse» - som jeg bare har lært om i Den katolske kirke, som jeg var helt fremmed for som protestant. Og akkurat dette punktet er kanskje det viktigste jeg har å formidle om kristen vekst når du har det vondt. Ifølge katolsk tro er det nemlig slik at all smerte som du forener med Jesu lidelse, blir virksom i verdens frelseshistorie her i dag. Jeg kan be for andre med ord, ved å ofre messeofferet i kirken, men også ved å lide for andre. Det er også en bønn. En spesielt virksom bønn.Det er en trossannhet som du kan hente mye styrke fra. I Kolosserbrevet 1:24 skriver Paulus: «Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er kirken.»

Det jeg opplevde, var at stedfortredende lidelse gjør like vondt – det er fortsatt smerte, den gjør like vondt som vanlig smerte – men den er mye lettere å bære fordi den er full av mening. Det finnes knapt noe mer meningsløst enn meningsløs smerte. Men ingen smerte er lenger meningsløs når du forener den med Jesu lidelser. Jeg opplevde at jeg hadde fått en gave. Jeg fikk være forenet med Jesus og delta i Kirkens arbeid og i verdens frelseshistorie på en helt spesiell og virksom måte. [Red.anm: Du kan ofre opp din lidelse for hvem og hva som helst du ønsker å be for. Selv ofret jeg det opp for noe skikkelig motiverende: Norges omvendelse.]

Jeg skal ikke late som at det brannskadede beinet ser bra ut, men arrene er fine på en slags måte likevel. De minner meg om at jeg overlevde - at vi lever alle sju, som ved et under. Og: Arrene gror fortsatt og minner meg om at Gud fremdeles helbreder, både i dag og i dagene som kommer. Takk Gud!

Disse to hendelsene er ikke det vanskeligste eller vondeste jeg har vært gjennom, men jeg tror det er nok til at jeg har fått gjennom poenget mitt:

· At Gud er med gjennom alt,

· at i de dype dalene kan du vokse i troen og bli kjent med Gud på en helt ny måte, en måte du ikke kan når livet er lett

· og at Leonard Cohen har helt rett: «There is a crack in everything. That’s how the light gets in.»

«There is a crack in everything. That’s how the light gets in.» Leonard Cohen

Robert W. Kvalvaag skrev i Vårt Land i går: «Hvordan kan det guddommelige nå fram til et menneske? Ved at den perfekte fasaden sprekker opp. Uten at noe mangler kan ikke det fullkomne nå fram til det ufullkomne.» «There is a crack in everything. That’s how the light gets in.»

Mennesket er feilbarlig, svakt og ufullkomment. Vi har denne skatten i leirkar. I leirkar med sprekker. «That’s how the light gets in.»Vi leser fra Paulus’ andre brev til korinterne: «Men vi har denne skatten i leirkar, for at det skal bli klart at den veldige kraft er fra Gud og ikke fra oss selv. Vi bærer alltid Jesu død på vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig ved den. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal bli synlig ved vår dødelige kropp.

Men alt skjer for deres skyld, for at nåden skal bli stor og få takken til å stige fra så mange flere – til Guds ære. Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. De trengsler vi nå må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som er uendelig mye større. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig.» (2. Kor 4,7ff)

Det finnes trengsler som ikke er lette å bære. Det finnes de som knekker deg. Da er det godt at tårene også er et bønnens språk, og at Den Hellige Ånd går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord (Rom 8,26). Fortvilelsen og avmakten er også et språk. «Du vet, Gud. Kyrie eleison. Nå bare faller jeg ned i deg, Gud. Herre, forbarm deg over meg.»

Vi er her i verden for å ære Gud. Og i motgangstider er klage den ære Gud venter av sine barn. Bibelen er full av klagesalmer.

Hva er det egentlig som fører til kristen vekst? «Vår Herre Jesu Kristi nåde». Bare nåden. Gud sier: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» (2. Kor 12,9) 

TIPS TIL KRISTEN VEKST: Søk alt det som Kirken har å gi deg. Søk Gud i skjønnheten: i kunsten, musikken, litteraturen og naturen. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Jeg tror at det beste jeg kan si om hvordan du kan vokse som kristen i medgang, er: Bruk de samme triksene som i motgang. Søk alt det som Kirken har å gi deg. Gå til messe om søndagene og veldig gjerne de andre dagene også. Bruk sakramentene. Les i Bibelen og les andre oppbyggelige ting. Lytt til Jesus og lyd Jesus. Be fritt og be med Kirkens bønner. Be alene og be sammen med andre. Søk Gud i skjønnheten: i kunsten, musikken, litteraturen og naturen. La deg inspirere av helgenhistoriene. Gå til sjelesorg og i åndelig veiledning. Lev i kirkeåret. Ta med deg vievann hjem fra kirken. Dra på retrett. Dra på pilegrimsferd. Ta for deg av alt det Kirken har å by på. Alt. La Den Hellige Ånd lede deg. Søk helliggjørelsen bevisst. Ta i mot all den nåde og hjelp som Kirken har å gi deg.

"Å bli hellig er ganske enkelt å bli den man er skapt til å være." Wilfrid Stinissen

En av mine yndlingsforfattere heter Wilfrid Stinissen. Stinissen var en vis, gammel karmelittmunk som selv etter sin død i 2013 fortsatt gjør meg klokere. Han har blant annet hjulpet meg å forstå bedre hva helliggjørelse innebærer, og hva Paulus mener når han skriver:«Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom» (1. Tess 5,23).

Gud skal «hellige meg helt igjennom». Hva betyr det? Stinissen skriver:«Å bli hellig er ganske enkelt å bli den man er skapt til å være. Å ikke være hellig strider mot naturen. Å være hellig er å være hel, enhetlig, «gjord i ett stycke».»

Og Stinissen fortsetter: «Jo mer vi ser på ham [Jesus, min anm.], lar oss gjennomtrenges av hans liv gjennom å lytte og lyde, desto mer kommer han til å stråle i oss, og vi blir stadig mer sanne mennesker, det som det er meningen at vi skal være.»

Når vi lar Den Hellige Ånd få lede oss, formes vi hele tiden etter Jesu bilde – i motgang og medgang. Denne helliggjørelsen er både en gave og en oppgave, sier Stinissen. 

Veien som fører inn i helliggjørelsen kaller han for Stillhetens og Bønnens vei. Den veien er det ofte lettere å finne og å følge når det butter litt.

Det er jo ikke akkurat framgangsteologi jeg forkynner her, men så tror jeg heller ikke at fremgangsteologien er verken bibelsk eller sann, der den forkynner at "den som lever et liv i Ånden, lever et liv i seier og fremgang, rik og fornøyd, fri for sykdom og nød - og hvis du for eksempel er syk eller fattig, så kommer det av at du ikke lever nok i Ånden." Grøss og gru.

Takke meg til sunn katolsk lære. Den kan være tøff og gir deg ikke løfter om at du skal oppleve Himmelen på fulltid før du er der, men den gir iallfall full MENING til livet her, og aller viktigst: den er SANN. Den stemmer med både livet, Bibelen og overleveringen/tradisjonen.

KORSVEIEN: Et liv i Kristi etterfølgelse. Korsveien. Her "Jesus trøster Jerusalems kvinner": 8. stasjon i den nye korsveien i St. Olav domkirke i Trondheim. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Vil du leve et liv i Kristi etterfølgelse? Da går det ingen vei utenom korset. St. Augustin sier rett ut: «Gud hadde én sønn på jorden uten synd, men aldri én uten lidelse.» ‎

Pave Benedikt utdyper: «For å modnes, for å bevege seg fra en overfladisk fromhet til dyp enhet med Guds vilje, må mennesket prøves. Som druesaften må gjære for å bli edel vin, trenger mennesket renselser og forvandling.»[side 110 i boken hans "Jesus fra Nasaret"]

For å holde ut i prøvelsene trenger vi det kirkefedrene kaller perseverantia– den vedvarende utholdenheten, i fellesskapet med Jesus.

Den smale veien er ikke den letteste veien, men den er den eneste som fører til Livet - til Livet slik du alltid har drømt om at det skal være. Det kommer, det kommer, alt det du drømmer om, håper på og lengter etter. Ikke mist motet. Bare hold ut og hold deg nær Jesus, hele tiden. Seiersprisen der framme er herlig og den er uendelig stor.

Så hold ut. Spesielt hvis du opplever kamp, trøtthet og fortvilelse. Du er ikke alene. Du er i fellesskapet med Kristi legeme, Kirken, og det står: «vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.» (Hebr 4,15-16)

Til avslutning vil jeg be to bønner som jeg håper du vil gjøre til dine:

Kom Hellige Ånd, Trøsteren, du som er vår styrke.

Herre Jesus, form meg helt etter ditt bilde. Gjør du meg hellig. Gjør meg hel. Gjør meg helt ett med deg – du som alltid gir deg selv helt til meg.

Og så ber vi med den hellige Ignatius av Loyolas ord:

Herre, motta all min frihet,
min erindring, min forstand
og hele min vilje:
alt hva jeg eier og har.
Du har gitt meg det;
til deg, Herre, gir jeg det tilbake.
Alt er ditt,
bruk det helt etter din vilje.
Gi meg bare din kjærlighet og din nåde,
det er nok for meg.

Amen.

St. Ignatius av Loyola

Et bittelite etterord

Jeg ønsker ikke å forherlige lidelsen. Jeg sier ikke at Gud ønsker at vi skal lide, eller at han vil oss vondt. Jeg sier heller ikke at du skal oppsøke lidelse, eller at du er nødt til å ha det hardt eller vondt for å bli helliggjort og vokse som kristen. Jeg sier bare at når du har det vondt, kan lidelsen være en ekspressvei til helliggjørelse, dersom du benytter anledningen til å forene deg med Jesus og med hans lidelser. Dessuten kan du altså gjøre små underverker i verdens frelseshistorie på den måten, ved at "det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller du med din egen kropp" (jf. Kol 1,24). Si fra  i kommentarfeltet hvis det er noe du er uenig i eller ønsker at jeg skal si mer om. Jeg utfyller gjerne!

---

Ettertanke | Andreasmesse på kunstmuseet

November 30, 2016, 4:56 am

≫ Next: En liten film om St. Paul menighet

≪ Previous: Foredrag | Kristen vekst i medgang og motgang

$

0

0

ANDREASMESSE PÅ KUNSTMUSEET: Apostelen Andreas ser rett på meg, og det er noe med blikket og ansiktsuttrykket som bare griper meg. Jeg blir ført inn i tilbedelsen av ham som Andreas tilba og gav alt for. (Dessverre ligger ansiktet delvis i skygge på dette bildet, så du må nesten bare dra og besøke ham selv for å virkelig se ham.) Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hvis du noen gang kommer til Bergen, skal du passe på å få med deg byens skjulte skatt: Én av Europas vakreste kirkekunstutstillinger fra middelalderen. 

Finn Johanneskirken, den store røde kirken på universitetshøyden, og fortsett innover til du kommer til ”Universitetsmuseet i Bergen – De kulturhistoriske samlinger”.

I det du åpner døren til Kirkesamlingen går du inn i en annen verden, borte fra det vanlige livet. Plutselig er du et helt annet sted, i en helt annen tid. Det er litt som å drømme, bare at det er virkelig. Magisk, slik som livet selv er det. Du blir fysisk og åndelig satt inne i en større sammenheng, og oppdager at du selv er en del av historien, Guds historie.

Stopper du ved alterfrontalen fra Samnanger, ser du hvordan Døperen Johannes vitner for menigheten om Jesus: ”Se, der er Guds lam”. ”Ecce, Agnus dei”. På alterfrontalen fra Dale kirke i Sogn er Elisabet og Marias møte avbildet, det vil si første gang Johannes peker på Jesus, allerede den gang han selv var et foster. (Da Johannes hørte lyden av Marias hilsen, hoppet han av fryd i magen.)

Fortsetter du til der middelalderen ender, finner du en utskåret treskulptur av apostelen Andreas – én av de vakreste og mest uttrykksfulle skulpturene jeg har sett. Andreas var den første disippelen som fulgte Jesus, og den første misjonæren. I dag er det hans dag, Andreasmesse, apostelen Andreas’ dag. Dagen er merket av på primstaven med enten en fiskekrok eller et skråstilt kors.

Bor du i Bergen? Gå til Andreas i dag og la deg gripe. La kunsten føre deg inn i tilbedelse av ham som Andreas tilba og gav alt for.”Venite Adoremus. Kom, tilbe ham, Guds under!”

Første gang publisert i avisen Vårt Land 30. november 2010

KATOLSK TID: Velkommen inn til en annen verden. En vakker verden. Også kjent som middelalderen. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

LES OGSÅ:"Primstaven: Andreasmesse på primstaven - og et julegavetips"

En liten film om St. Paul menighet

November 30, 2016, 10:52 pm

≫ Next: Ettertanke | Når en kvinne skal føde

≪ Previous: Ettertanke | Andreasmesse på kunstmuseet

$

0

0

Jeg elsker Den katolske kirke, og helt spesielt den levende St. Paul menighet. Se denne lille filmen så skjønner du kanskje hvorfor.

Jeg tror ingen kan flytte fra St. Paul menighet uten å savne den og lengte tilbake. Jeg fikk sju år som lykkelig medlem i St. Paul menighet før vi flyttet fra Bergen til først St. Laurentius menighet i Drammen og deretter til St. Olav menighet i Oslo. Ikke til forkleinelse for de to andre, men St. Paul er i en klasse for seg (og jeg er ikke den eneste som sier det). Jeg er glad i St. Olav, men å, som jeg savner St. Paul likevel. Heldige du som bor i Bergen eller omegn og kan høre til der!

Se denne herlige lille filmen og få et glimt inn i en boblende, levende menighet der det hele tiden skjer noe.

https://www.youtube.com/watch?v=iLkKlnHj03s
Klikk på ikonet nede i høyre hjørnet (ikonet med de fire hjørnene) for å se filmen i fullskjerm.

P. Bjørn Tao Quoc Nguyen forteller om hvordan mennesker fra 120 nasjoner og alle slags bakgrunner integreres i kirken og i St. Paul skole.

Lysten på mer? 

Vil du se litt til? Dette er min yndlingsfilm om Den katolske kirke. Her er to minutter om Den katolske kirke i hele verden:

Du liker kanskje også denne bloggposten:

• Derfor ble jeg katolikk

Ettertanke | Når en kvinne skal føde

December 5, 2016, 6:37 am

≫ Next: Ettertanke | Den ekte nissen

≪ Previous: En liten film om St. Paul menighet

$

0

0

MIRAKELMAGE: Full av baby. Høygravid i advent. Foto: Selvportrett advent 2011

I dag er Jesus på min arena. «Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes tid er kommet» sier han (Joh 16,21). Jeg kjenner ingen som har vært gravid som ville motsi ham i det.

Jeg tror imidlertid Jesus glemte å ta med «og det har gått noen år» i den neste setningen sin. Slik: «Men når barnet er født – og det har gått noen år – har hun glemt smertene, i sin glede over at et menneske er kommet til verden.» Nå har jeg født fem ganger, og jeg har aldri glemt smertene bare sekunder etter at jeg hadde så vondt at jeg brakk meg i smerte. Jeg er ikke en gullfisk. Jeg har en fungerende hukommelse.

Menneskets minnefunksjon er vidunderlig. De gode minnene forgylles og blir bare bedre år for år, mens smerteminnene blir svakere jo lengre tid som går. Ta den lange fotturen over Hardangervidda som jeg var på i det forrige århundre. Det er den beste, fineste og mest magiske fjellturen jeg har vært på noen gang. Med intellektet vet jeg imidlertid at jeg i en av oppstigningene var så utmattet og hadde så vondt at jeg satte meg bak en stein og sa: «Jeg vil bare dø». Jeg husker ordene, jeg vet at det skjedde, men jeg klarer ikke å gjenskape følelsen. Den er helt borte. Bare det vidunderlige står tilbake. Jeg tror det er et «frampek» om hvordan det en gang kommer til å bli. Den gang – når vandringen endelig er over og vi er hjemme hos Jesus – da kommer minnet til å fungere slik: Vi husker det gode og vi klarer ikke lenger å gjenkalle det vonde. Det er borte. Helt glemt.

I adventstiden er det faktisk ikke Jesu fødsel som Kirken først og fremst forbereder seg på. 

Advent har fått navnet sitt fordi vi i disse adventsukene venter på adventus Domini: Herrens komme. Vi venter på Jesu andre komme. Derfor handler svært mange av bibeltekstene i advent om nettopp dette: at Jesus skal komme igjen. Og det er i den sammenhengen at Jesus bruker analogien om en kvinne som skal føde og som etter fødselen er full av glede og ikke bryr seg om smerten som var.

«Slik er det også med dere. Nå er dere bedrøvet, men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal bli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere.» (Joh 16,22) Amen. Det tror jeg på. Av hele mitt hjerte og med hele min hukommelse.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 5.12.2016 da Joh 16,21-24 var dagens bibeltekst

NOEN DAGER SENERE: Magen tom, hjertet fullt. Fylt av glede. Johannes er født for noen timer siden. Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Du liker kanskje også:

• Ettertanke | Den første natten - en smakebit derfra: "Jeg hadde gått høygravid sammen med Jomfru Maria gjennom hele advent, mens jeg ventet både på barnet og Barnet. Nå var han kommet. Snøen dalte forsiktig utenfor. Stille natt, hellige natt. Den første natten med det nyfødte barnet. Lille Johannes lå der helt i ro. Pustet så stille som bare de bittesmå gjør. Jeg hadde kjent sparkene hans under hjertet i mange måneder, og nå åpnet det seg. Alle sanser var våkne. Det var da jeg lyttet til «Mitt hjerte alltid vanker»."

Ettertanke | Den ekte nissen

December 5, 2016, 9:40 pm

≫ Next: Ettertanke | Du velsignede Maria

≪ Previous: Ettertanke | Når en kvinne skal føde

$

0

0

Jeg har en god og en dårlig nyhet om nissen. Han er ekte! Men han er død.

Det vil si: Han er jo ikke død. Han lever i Himmelen hos Gud og er en av de mest populære helgenene Kirken har. I dag, 6. desember, feirer vi minnedagen hans.

Den hellige Nikolas (ca. 284-345) er kjent under mange navn. Her i Norge og Sverige ble Nikolas til Niklas, Nils og altså Nisse.

Allerede da Nikolas var 19 år gammel ble han viet til prest. Senere ble han biskop av Myra, i dagens Tyrkia. Foreldrene hans var fromme og styrtrike. De prøvde og prøvde å få flere barn, uten hell. Dermed arvet biskop Nikolas den enorme formuen alene. Han delte ut hele arven til de fattige, men han gjorde det alltid i skjul og i det stille.

De tre jomfruene i Patara

Den mest berømte legenden om St. Nikolas er historien om de tre jomfruene i Patara. Faren deres hadde mistet formuen sin og hadde ikke råd til å betale medgift. Dermed kunne ikke døtrene bli gift. Da Nikolas hørte om den fortvilte situasjonen, kom han i hemmelighet til huset deres om natten. Inn gjennom vinduet kastet han en sekk gull, som var nok til medgift til den eldste av søstrene. Snart etter var hun vel gift. Nikolas gjentok dette to ganger. Den siste gangen lå faren på lur ved vinduet fordi han var så nysgjerrig på hvem det var som gav dem penger. Det avslørte Nikolas, derfor kastet han den siste sekken ned skorsteinen i stedet. Den yngste søsteren hadde vasket strømpene sine den kvelden og hengt dem opp til tørk ved glørne, og dermed falt sekken med gull ned i en av strømpene hennes.

En sann venn i nøden

Nikolas levde til han var en gammel mann, derfor avbildes han med hvitt skjegg. Den røde bispedrakten hans og bispehatten har senere blitt til det nissen er kjent for i dag; en rød, pelskantet julenissedrakt. Nikolas er så høyt elsket at han er blitt skytshelgen for alt mulig du kan tenke deg. Det viktigste er imidlertid at han er skytshelgen for fattige, for dem som er i nød og for barn. Sankt Nikolas hjalp de fattige og var (og er) en sann venn i nøden.
Helgenenes liv er alltid en levende refleksjon av Gud. Den hellige Nikolas avspeilet den Gud som er alle gode gavers giver. Nikolas levde evangeliet: «Gud elsker en glad giver. Dere skal ha rikelig av alt, så dere gjerne vil gi. Og så skal takken stige opp til Gud» (2. Kor 9;7,11)

Det eneste som blir igjen etter deg, er det du har rukket å gi videre. Så gi av deg selv – av alt du er og har. Da skal takken stige opp til Gud. I århundrer.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 6.12.2016, da 2 Kor 9,6-11 var dagens bibeltekst

Mange steder i verden er St. Nikolas dag en stor festdag. I Nederland er det for eksempel stor stas når St. Nikolas ankommer sammen med følgesvennene sine i båt. Barn i Nederland får faktisk julegavene sine på St. Nikolas’ dag den 6. desember, og ikke på julaften. Foto: Postkort fra Nederland

Julenissens makeover-dag

I dag kan du gi St. Nikolas en aldri så liten ”bli-ny-dag” for julenisser ved å gi ham tilbake den opprinnelige bispemitraen og en gylden bispestav i hånden.

Den katolske kirke i Norge har nettopp lansert ressursbanken Blilys.no - et nettsted med ressurser for familier, kateketer og lærere som vil inspireres til å leve og formidle kristen tro.

I dag vil jeg trekke frem det morsomme juleverkstedtipset deres om hvordan du kjapt og enkelt kan gi nissen en morsom makeover og lage søte og gode St. Nikolas-sjokolader.

Du trenger:
- en sjokoladenisse fra butikken
- rød kartong eller rødt papir
- lim
- en gullfarget pipestilk
- gullglitter eller en gullfarget tusj

Og slik settes delene sammen:

Foto: Blilys.no

Stilig, ikke sant? Denne versjonen av St. Nikolas er veldig enkel å lage. Selv de minste kan hjelpe til. Og den er enda enklere å spise :) God Nilsmesse!

Ettertanke | Du velsignede Maria

December 7, 2016, 11:57 pm

≫ Next: Ettertanke | Engler og profeter

≪ Previous: Ettertanke | Den ekte nissen

$

0

0

Advent er høysesong for å lytte til Israels profeter. Hele Det gamle testamentet er jo på mange måter en eneste lang advent til Det nye. 

I advent lengter vi sammen med israelsfolket etter Han som skal komme; Frelseren, Messias, Kristus.

Jeg liker å tenke på dem: Herrens paktsfolk som venter og holder ut. Det er dette folket som Maria blir født inn i. Tusener av år har gått. Nå begynner endelig profetiene å gå i oppfyllelse. Frelserens mor – hun som det er blitt profetert om i både 1. Mos 3,15, Jesaja 7,14 og Mika 5,2-3 – nå blir hun til!

I dag, 8. desember, feirer vi den vakre høytiden «Conceptio Mariae», «Jomfru Marias uplettede unnfangelse». Den festen er så viktig at den er merket av på primstaven. Dette er dagen da Gud skapte Maria. Nå er det like før Messias også blir til! «Herrens komme er nær.»

Når vi minnes Marias unnfangelse i adventstiden, blir vi minnet på den unike og helt avgjørende posisjonen i frelseshistorien hun har. Samtidig blir vi minnet på hvordan vi alle er kalt til å være Maria-er. Vi er alle kalt til å være mennesker som lar Guds Ord få bli kjød og virkelighet i oss – mennesker som bærer Kristus inn i verden.

Maria er tempelet der Herrens hellighet bor, hun er tabernakelet, hun er Paktens ark. Og vi, vi er også templer. Vi er templer for Den Hellige Ånd. Vi er Kirken, vi er Kristi legeme på jord, og Guds liv fortsetter å utfolde seg i oss, som levende tro, levende kjærlighet.

Både Den katolske kirke og Den ortodokse kirke lærer om Maria at hun var «alltid ren». Eller «full av nåde», som engelen Gabriel uttrykker det (Luk 1,28). I oss andre finnes det dyp som ennå ikke er fylt av Gud, som ennå ikke er klare for å møte ham. Vi har dyp og krinkelkroker der nåden ennå ikke har fått slippe helt til.

Advent er fastetid. Det er tiden for å gjøre julerent i sjelen. Gjør ditt for å bli kvitt det mørket som alle mennesker opplever til alle tider. Slipp lyset inn. La Guds nåde få jobbe i deg. La Jesus slippe til i deg. Kort sagt: Gå til skriftemål.

«Ta profetene som talte i Herrens navn, til forbilde» (Jak 5,10) og ta Maria, Sions datter, til forbilde. Gjør som Maria: Ta imot Kristus og bær ham ut til verden, du velsignede. Gled deg!

«Gled deg, Jerusalems datter, og juble av hele ditt hjerte! Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd som på en høytidsdag.» (Sef 3; 14, 17)

Første gang publisert i avisen Vårt Land 8.12.2016 da Jak 5,7-11 var dagens bibeltekst

Les også:

• Primstaven: Vakre Maria Immaculata der jeg skriver mer om Marias uplettede unnfangelse.