Quantcast
Channel: Sta. Sunniva av Selja
Viewing all 978 articles
Browse latest View live

Ny bok: Elskede mamma - 15 mødre om det magiske & brutale mammalivet

$
0
0
Faksimile av bokomslaget.

Sammen med 14 andre mødre har jeg vært med på å lage den boken som vi skulle ønske at noen la i hendene våre den gangen vi ble mammaer: Elskede mamma - 15 mødre om det magiske & brutale mammalivet - en gavebok fra Luther Forlag. Kanskje du kjenner noen som trenger den?


Mine tre tekster heter «Den fyrste song», «De magiske ordene» og «Når alt du har er to fisker og fem brød». 

He er de tre tekstene mine, kort presentert:
  • Den fyrste song handler om kveldssangen og kveldsbønnen. Om sangens betydning fra før du blir født og til du "sliten trøytnar av". Om å trenge trøst og å finne hvile.

  • Når alt du har er to fisker og fem brød handler om det å gi troen videre, om å komme til kort som mamma, om å likevel gi det du har til Jesus og stole på at det er nok.

    En smakebit fra denne teksten: "Som fulltidsarbeidende fembarnsmor kommer jeg konstant til kort. Her holdt jeg på å skrive «Som fulltidsarbeidende fembarnsmor føler jeg at jeg kommer konstant til kort.» Men la oss kalle en spade for en spade. Dette er ikke bare en følelse. Det er harde fakta. Stadig vekk ser jeg ned på hendene mine og finner bare to fisker og fem brød der når det er 5000 munner å mette.

    Og her begynte jeg på å lage en liste over alt det jeg ikke får til og alt jeg ikke får gjort. Men det hjelper verken deg eller meg. Du har helt sikkert din egen indre liste. Bare hent den fram, så skjønner du hva jeg mener. Jo bedre mor du er, jo mer misfornøyd er du sannsynligvis med dine egne mammaprestasjoner. (Misnøye kommer alltid av avstanden mellom ideal og virkelighet. Gode mødre har høye idealer de forsøker å nå.)

    Poenget mitt er å si: Heia alle slitne mammaer der ute! Ikke tenk for lavt om deg selv – og spesielt ikke om Den Hellige Ånd. Jesus elsker alle barna, og han klarer fortsatt å gjøre mirakler ut av to fisker og fem små brød."

  • De magiske ordene - nærmere bestemt de fem ordene "Jesus, jeg stoler på deg".

    De første ordene i denne teksten:
    "Noen ord er magiske. Som den første gangen det første barnet ditt sier mamma. Det er kanskje den fineste lyden jeg noen gang har hørt. Eller ta det øyeblikket da presten sa «Jeg døper deg i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn». Da skjedde det noe.

    Ord er ikke bare ord. Ord kan forvandle virkeligheten. Jeg ser det igjen og igjen, at hvilke tanker jeg tenker, og hvilke ord jeg velger å bruke, har enormt mye å si for hvilken virkelighet jeg lever i.

    Det er spesielt fem ord som forandrer virkeligheten min – som forvandler mammalivet mitt – hver eneste gang jeg er smart nok til å huske på dem."

Her kan du se kveldens direktesendte boklansering. Jeg vil spesielt anbefale samtalen med psykolog Ingjerd Mella Ulstein (KrF-statsråd Dag Inge Ulsteins kone) og Dag Inge Ulsteins politiske rådgiver Karoline Grosås Nordbø. Ærlig om Grandiosa, fiskepinner og om å ikke en gang få til å kjøre barna til alle barnebursdagene.

Bokinnspurten til denne boka var i mars-april, altså midt i den heftigste koronatiden med hjemmekontor, hjemmeskole og "hjemmebarnehage". Det var ikke heeeelt optimalt, men hvis du ofrer en del søvn (og det er jo småbarnsmødre vant til å drive med), så er det altså mulig å skvise inn bokskriving på toppen av det hele. Jeg skjønner godt at Sigrid Undset skrev sine manus om natta. Det er jo da det er mulighet for å konsentrere seg. 

Magisk og brutalt

Tilbake til selve boka: Noen av mødrene skriver om det ærlige og litt brutale, noen skildrer hverdagene, noen hyller de små og store magiske øyeblikkene. Noen ting kan du le av, noe utvider perspektivet ditt og noe belyser hvor heldig du er.

Vi som har skrevet boken har lyst til å minne deg på at du er elsket og uendelig verdifull som mamma. Vi har lyst til å minne deg på at du aldri er alene om å oppleve det du gjør, og vi har lyst til å heie deg fram.

Tekstene er ulike i stil og lengde. Du finner dikt, essay, lister og helt korte tekster. Boka er på 214 sider og kan leses i deler av gangen, eller alt i en fei. Én gang eller flere.

Dette har blitt ei bok som jeg tror kommer til å få deg som er småbarnsmor til å sitte igjen med følelsen "å, så DEILIG det var å lese den boka". 


Tusen takk til redaktørene Maria Celine Lundeby og Ingebjørg Nandrup som spurte meg om å være med. Denne boka tror jeg at kommer til å gjøre mye fint der ute i verden!

Ettertanke | Guds timing

$
0
0
St. Johannes Eudes (1601-1680)


Prestegjerningen til den hellige Johannes Eudes (1601-1680) startet med en bråstopp. Var det ME han fikk? Iallfall: 24 år gammel ble han slått av en uforklarlig sykdom som gjorde ham så fysisk svak at han ikke kunne utføre noen plikter. I to år var han i retrett mens han ba og leste. Og ventet. 


To år med venting. Det er det ordet pasient kommer av: patientia. Tålmodighet.

«Vent på Herren» er et budskap som gjentas igjen og igjen i Bibelen. Fordi så mye handler om dette: At ting ikke bare må være rett, det må få skje i Guds tid. Og Guds timing er alltid perfekt.

Når det først løsnet for Johannes, løsnet det noe inderlig. Så fort han kom seg, reiste han dit pesten herjet i Frankrike. I to måneder utførte han både medisinsk og åndelig tjeneste for de syke, de døende og de som var i fare. 

Tre år senere angrep pesten Caen, og «nok en gang risikerte Johannes livet ved å pleie de syke, som var forlatt av de fleste av frykt for smitte», skriver p. Per Einar Odden på katolsk.no. For å unngå faren for å smitte de andre brødrene i oratoriet, bodde han i en stor tønne midt på en åker. Han ble selv alvorlig syk, men han kom seg.

Fra 1631 og i de følgende ti årene var Johannes hovedsakelig opptatt med misjonen.All slags tiltak ble brukt for å trekke så mange mennesker som mulig: Prosesjoner, andakt for korset, skuespill, pantomime og solid opplæring i troen. Ukene med hardt arbeid ble avrundet med kall til omvendelse og generalskriftemål. «Forkynnerne slår i buskene mens skriftefedrene fanger fuglene!» sa omvendelsespredikanten Johannes.

På denne tiden var Kirken i Frankrike i desperat behov for reform. Det hersket uvitenhet blant presteskapet, og blant folk uten utdannelse florerte overtroen. I løpet av misjonsturene sine hadde Johannes erfart at prestene trengte reform enda mer enn hjorden gjorde. Han ble overbevist om nødvendigheten av å opprette gode seminarer – altså utdanningsinstitusjoner for prester.

I 1643 grunnla han «Kongregasjonen for Jesus og Maria» («Eudistene») for å preke i byområder og å drive seminarer for å utdanne ivrige og dyktige prester. Han grunnla hele seks presteseminarer rundt omkring i Frankrike.

Johannes sluttet aldri med sine kraftfulle prekenturer, og han søkte spesielt dem som var utenfor kirken. Som 74-åring prekte han utendørs hver dag i ni uker i kaldt vintervær. Det slet ham ut, og hans dager med aktivt arbeid var praktisk talt over – etter 110 misjonsreiser. 

Johannes døde fredfullt den 19. august 1680 i Caen, nesten 79 år gammel.

Johannes Eudes regnes som en av de viktigste reformatorene i den franske kirken på 1600-tallet. Hans minnedag er i dag, på dødsdagen 19. august. Og hvem vet, kanskje var det Guds timing at du fikk høre om ham akkurat i dag?

Første gang publisert i avisen Vårt Land den 19. august 2020, da Jes 64,1-7 var dagens bibeltekst

Katolsk konfirmasjon og første hellige kommunion

$
0
0
Foto: Terje Skjerdal og Ragnhild H. Aadland Høen

For en velsignet konfirmasjonsdag! Sunniva mottok fermingens sakrament av biskop Bernt Eidsvig på lørdag, og alle hjerter fryder seg. To uker før det mottok Johannes sin første hellige kommunion.


I Den katolske kirke er konfirmasjonen et sakrament som gir kristen vekst, ved at sakramentet gir deg Den Hellige Ånd på en spesiell måte, som en utdypelse av dåpens nåde

Den som er fermet, "får kraft til å bekjenne troenpå Kristus offentlig, nærmest i embeds medfør", sier den katolske katekismen. 

Konfirmasjonens virkning


§1302. Det fremgår av feiringen at det som virkes i fermingens sakrament, er den spesielle utgydelse av Den Hellige Ånd, slik den ble apostlene til del pinsedag.

§1303. Av den grunn gir fermingen vekst og utdypelse av dåpens nåde:
  • den grunnfester oss sterkere i vårt barnekår hos Gud som gjør at vi kan si: "Abba, Far" (Rom 8, 15);
  • den gjør oss sterkere til ett med Kristus;
  • den øker i oss Den Hellige Ånds gaver;
  • den gjør vårt bånd til Kirken mer fullkomment;
  • den gir oss særlig styrke fra Den Hellige Ånd til å utbre og forsvare troen ved ord og gjerning som Kristi sanne vitner, til modig å bekjenne Kristi navn og til aldri å skamme oss over korset:
  • Kom i hu at du har mottatt det åndelige tegn, visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, kunnskaps og fromhets Ånd og gudsfrykts Ånd, og bevar det du har fått. Gud Fader har merket deg med sitt tegn, Herren Kristus har bekreftet deg og har lagt i ditt hjerte Åndens pant.
§1304. Fermingen, på samme måte som dåpen som den avslutter, meddeles bare én gang. Fermingen preger nemlig inn i sjelen et åndelig, uutslettelig merke, "character", som er tegn på at Jesus Kristus har merket en kristen med sin Ånds segl ved å ikle ham kraft fra det høye til å være vitne for seg.

§1305. Denne "character" fullkommengjør de troendes allmenne prestedømme som blir gitt i dåpen, og "den som er fermet, får kraft til å bekjenne troen på Kristus offentlig, nærmest i embeds medfør (quasi ex officio)".


Vakker konfirmasjonsmesse i vakre Trefoldighetskirken.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Biskopens bønn

Her er bønnen som biskopen ba for konfirmantene, rett før de mottok sakramentet:

"Høytelskede, la oss be Gud, den allmektige Fader,
at han må utøse den Hellige Ånd over disse
som han har gjort til sine barn,
og som ble gjenfødt i det evige livs dåp.
Han styrke dem og gjøre dem likedannet med Kristus, Guds Sønn." 

Deretter følger bønnen om at konfirmantene må få Den Hellige Ånds sju gaver. Biskopen strekker hendene ut over konfirmantene og sier:

"Allmektige Gud, vår Herres Jesu Kristi Far, 
du fridde disse dine barn fra synden og gjenfødte dem av vann og Ånd.
Herre, inngi dem den Hellige Ånd, Trøsteren,
gi dem visdoms og forstands Ånd,
råds og styrkes Ånd,
kunnskaps og fromhets Ånd;
fyll dem med gudsfrykts Ånd.
Ved Kristus, vår Herre."

(Den Hellige Ånds sju gaver er altså: visdom, forstand, råd, styrke, kunnskap og fromhet.)


Den kristne bønneretningen er mot øst, derfor er alle gamle, norske kirker vendt mot øst - etter kristen tradisjon.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Ved bønnen nedkaller biskopen Den Hellige Ånd over dem som skal fermes. 

Vedhåndspåleggelsen formidler han Åndens gaver. Selve håndspåleggelsen symboliserer Åndens velsignelse.

Salvingen med krisma (vigslet olje) på pannen, og ordene «Ta imot Guds gave, Den Hellige Ånds innsegl» stadfester konfirmantens dåpspakt. 

Gud bekrefter hva Han gav i dåpen, og konfirmanten bekrefter sin vilje til å leve som en kristen.

På samme måte som i dåpen, skal den som fermes ha en fadder. Konfirmanten velger fadder selv. Sunniva valgte gode Kristine Dingstad.


Konfirmanten salves med krisma (vigslet olje) på pannen, og ordene «Ta imot Guds gave, Den Hellige Ånds innsegl». 
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Konfirmanten svarer: «Amen.»
Foto: Terje Skjerdal 


Unormalt år

Normalt reiser biskopen rundt i hele bispedømmet til alle menighetene for å gi fermingens sakrament. Det er noe av det kjekkeste og fineste han gjør gjennom året, sa han i prekenen sin. I det rare året 2020 ble det imidlertid kun konfirmantene i biskopens egen menighet, St. Olav katolske domkirkemenighet i Oslo, som fikk bli konfirmert av biskopen. 


Foto: Terje Skjerdal

Forbønnene

Forbønnene som ble bedt under konfirmasjonsmessen var så utrolig fine at jeg gjerne vil ta dem med her.

Biskopen: La oss be til Gud, den allmektige Fader. Den Hellige Ånd forene oss i én tro, ett håp og én kjærlighet. La oss derfor samles i felles bønn.

Konfirmant 1:For Guds hellige Kirke, i enhet med vår hellige far, pave Frans, vår biskop Bernt, og alle biskoper: at Den Hellige Ånd må samle oss alle i troens og kjærlighetens enhet, og la Kirken vokse frem til Herrens gjenkomst, 
la oss be til Herren, vår Gud.

Alle: Herre, hør vår bønn.

Konfirmant 2: For oss konfirmanter som er blitt styrket ved Den Hellige Ånds gaver:at vi må være rotfestet i troen og grunnfestet i kjærligheten, så vi ved hele vårt liv kan bære vitnesbyrd om Kristus,
la oss be til Herren, vår Gud.
 
Alle: Herre, hør vår bønn.

Konfirmant 3: For våre foreldre og faddere, og alle som har gitt troen videre til oss, at de fortsetter i ord og gjerning å følge i Kristi fotspor,
la oss be til Herren, vår Gud.

Alle: Herre, hør vår bønn.

Konfirmant 4: For vår menighet: At du, Herre, vil ta imot oss alle, som et offer til din ære
la oss be til Herren, vår Gud.

Alle: Herre, hør vår bønn.

Konfirmant 5:For hele verden: at menneskene, som har den samme skaper og Far, må anerkjenne hverandre som brødre uten forskjell på folk, og at de av et oppriktig hjerte må søke Guds rike, som er fred og glede i Den Hellige Ånd,
la oss be til Herren, vår Gud.

Alle: Herre, hør vår bønn.


Biskopen: Gud, du gav den Hellige Ånd til dine apostler, og du ville at de og deres etterfølgere skulle gi Ånden videre til alle troende. Hør vår bønn, og la din miskunn virke i de troendes hjerter med den samme kraft som dengang evangeliet ble først forkynt. Ved Kristus, vår Herre.
Alle: Amen

På slutten av messen mottok alle konfirmantene Bibelen i YOUCAT-utgave og fikk kort med en hilsen fra biskopen.
Foto: Terje Skjerdal

Alle fikk Bibelen

På slutten av messen mottok alle konfirmantene Bibelen i YOUCAT-utgave. Dette er en fantastisk flott Bibel, med forklaringer og tips som gjør det mye lettere å bli kjent med Bibelens innhold.

YOUCAT-Bibelen er på 438 sider, og inneholder utdrag fra de mest sentrale bibelstedene. Det gir et godt overblikk over hele den store fortellingen om Guds frelsesplan. Bibeltekstene er hentet fra Bibelselskapets oversettelse av 2011.

Hver bok i Bibelen introduseres for seg og settes inn i sin store sammenheng, gjennom både kommentarer, sammendrag, sitater, spørsmål og henvisninger til YOUCAT-katekismen. Boken inneholder også kart, forklarende tekst og en mengde bilder og tegninger.

Utvalg, presentasjon og utdypende kommentarer er ved internasjonalt anerkjente bibelteologer i samarbeid med unge mennesker. Pave Frans har skrevet forordet og han anbefaler YOUCAT-Bibelen varmt:

«Du holder noe guddommelig i hendene dine.
En bok som står i brann!
En bok som Gud snakker gjennom!»

YOUCAT-Bibelen er perfekt for unge kristne, for nybegynnere og for alle som trenger litt hjelp i bibellesningen. Som pave Frans oppfordrer til i forordet:

«Bibelen er ikke til for å stå i bokhylla,
du skal ha den tilgjengelig for å lese i den ofte,
hver dag, både alene og i fellesskap»




Utgangsprosesjon til mektige «Store Gud, vi lover deg».
Foto: Terje Skjerdal


Strålende solskinn over den vakre Trefoldighetskirken i nydelig, varmt høstvær.
Foto: Terje Skjerdal

O, lykke!
Tusen takk til alle som var med og ba for denne velsignede dagen!
Foto: Terje Skjerdal 


Kort med personlig underskrevet hilsen fra biskop Bernt Eidsvig: «Måtte Den Hellige Ånd alltid opplyse deg til å gjøre godt og leve et liv i bønn.»
Foto: Terje Skjerdal


Kvelden før dagen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Etter middag med røkt lammelår fra Hardanger (røkt og stekt av Besten), var det tid for kaker, Kahoot og enda flere taler.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Mmm, de smakte så godt, med de søteste jordbær fra Hardanger!
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Sunniva hadde laget de nydelige blomsterdekorasjonene til festen 🌸🌿
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Den niende og siste taleren var lillesøster Maria. Med manus, sånn som de andre, så klart.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Epilog

Det har skjedd mye i 2020 som jeg ikke ennå har klart å finne tid til å dele her. Men to uker før Sunnivas konfirmasjon, mottok altså Johannes sin første hellige kommunion! I de fleste katolske land er dette en enda større dag enn konfirmasjonsdagen. Her følger noen glimt fra Johannes' store dag, 5. september 2020.


Inngangsprosesjon. Barna kommer inn med dåpslysene sine tente. (Dette er altså lys vi har tatt vare på siden dåpen for 8 år siden.) Her går Johannes rett foran skoleprest Johannes Ottersen. Før barna mottar sin første hellige kommunion, går de to år til katekese (trosopplæring). Barna som går på St. Sunniva skole kan velge mellom ukentlig katekese på skolen i SFO-tiden eller månedlig katekese sammen med alle de andre i menigheten (en søndag i måneden kl. 10-14). Johannes gikk til katekesen på skolen, og mottok derfor sin første hellige kommunion i skolekapellet; St. Josef kirke.

Storebror Olav (til høyre) var ministrant under messen og fikk ringe i bjellen under elevasjonen av det forvandlede brødet og vinen.

Hellig øyeblikk. For første gang.


Den hellige Josef - Sanctus Josephus - løfter fram Jesus.
Det er et nydelig kapell St. Sunniva skole har.


Glad gutt (8). Stor dag for stolt kar. Uten slips, for da han skulle ta slipset på i bilen viste det seg at det var blitt for lite siden sist. De spretter i været, de her barna!

Les også:



Baby overlevde abort, fikk møte moren 30 år senere

$
0
0

Foto: Skjermdump fra EWTN/YouTube

I 30 år levde Melissa Ohdens mor med sorg og dyp skyldfølelse for at hun hadde tatt livet av barnet sitt - trodde hun. Men datteren hennes, Melissa, overlevde senaborten, og ble adoptert til en god familie. Som voksen har hun fått god kontakt med sin biologiske mor.


Har du fem minutter? Da synes jeg du skal få med deg dette intervjuet som EWTN har gjort med Melissa Ohden. Her forteller hun åpent om hva det gjorde med henne som 14-åring å få vite at hun hadde overlevd en abort. Hun forteller også om møtet med moren, og om den kjærligheten hun har til den biologiske moren sin, som ble presset til å utføre aborten som 19-åring. 

En sterk historie, uten at den blir sentimental. Det her er bare levd liv, rett og slett. I USA er det i mange stater lov til å foreta abort helt fram til fødselen. Da blir drapet så mye mer synlig, og derfor er også abortmotstanden så mye sterkere i USA.


Åpner ikke videovinduet seg? Klikk her: https://youtu.be/WyDdjsZut8Y


Har du mer tid? Da vil du kanskje også se dette interessante halvtimeslange intervjuet med både Melissa Ohden og Claire Culwell, som begge overlevde abort:



Åpner ikke videovinduet seg? Klikk her: https://youtu.be/0b8aaxp9bQk

Abort helt til fødselen

På nasjonalt nivå USA finnes det i dag ingen juridiske hindringer for en mor som søker abort, uavhengig av abortgrunn, og dette gjelder på hvilket som helst stadium av graviditeten - det vil si helt fram til fødselen. Så lenge barnet fortsatt befinner seg i livmoren har moren rett til å ta livet av det.
The official report of the U.S. Senate Judiciary Committee, issued in 1983 after extensive hearings on the Human Life Amendment stated that:
Dette gjelder altså på føderalt nivå. På delstatsnivå foreligger det som oftest likevel visse restriksjoner. Spesielt det siste tiåret har det blitt vanskeligere å få abort i USA. Motstanden mot abort øker spesielt blant den yngre generasjonen. Hvert år den 22. januar arrangeres "March for Life" i Washington D.C. Det er et mektig syn: Et tog bestående av 650 000 mennesker, der over halvparten er under 30 år gamle! Dette er Pro Life-generasjonen. Den er ung og voksende.

Gianna Jessen and the silent holocaust

Til slutt: Gianna Jessen er en annen kjent kvinne som overlevde en senabort da moren var 7,5 måneder gravid. Her er hennes mest kjente tale. Den er vel verdt å se!

"The silent holocaust didn't win over me.""If abortion is merely about womens' rights, then what were mine?" Til de som måtte bli redd: Historien hennes er ikke grotesk eller fæl å høre på. Den er flott og sterk, full av liv, styrke, glede og håp. Lytt!



Åpner ikke videovinduet seg? Klikk her: https://youtu.be/kPF1FhCMPuQ

Primstaven | Mikkelsmesse, erkeengelen Mikaels minnedag

$
0
0
ST. MIKAELSKYRKJA: På Selja kan du høre sus av englevinger. Utsikt fra Mikalshelleren på Selja. Benediktinermunkene viet hulekirken, "Norges eldste kirketak", til den hellige erkeengelen Mikael. Skyen på bildet er ikke manipulert, den ble bare fanget av fotografen i et velsignet øyeblikk.
Foto: Lasse Fløde
©, publisert med tillatelse

I dag er det Mikkelsmesse. Dagen var en av høstens aller største merkedager i Norge i katolsk tid.


Frem til helligdagsreduksjonen i 1770 var dagen faktisk helligdag, og i mange norske bygder ble den regnet som halv helligdag helt opp mot vår tid.

Overtro og kristen tro

Mange primstavbøker fokuserer på gammel overtro og hvilke værtegn, spådommer og varsler man kan ta av merkedagene i den katolske kalenderen. Selv synes jeg den slags er mindre interessant. Jeg er fascinert av de gamle norske, kristne tradisjonene knyttet til de ulike dagene.

Norske Mikaels-kirker i middelalderen

I middelalderen var det rundt tretti kirker som var viet til St. Mikael i Norge. Den viktigste lå på Selja, der benediktinermunkene hadde viet hulekirken til St. Mikael. Mikaelskirkene lå spesielt til, enten på høye fjell eller åser, eller i huler i fjellet.

I en av mine yndlingsbøker, praktboken "En kurv til min datter", skriver Kristin Solli Schøien:
"Vi vet at det var knyttet tradisjoner og sagn til slike hulekirker langt inn på 1800-tallet. Mange av dem lå vanskelig til; ved Norsjø i Telemark måtte en komme med båt og klatre seg tretti meter opp etter tømmerstokker og taustiger, andre steder var det murte eller hogde steintrinn som var eneste vei."'

Innerst i St. Mikaels-kirken på Selja.
I huletaket finnes rester etter kroker som munkene brukte til å henge lamper i under messefeiringen.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, 2012

Hulekirker

29. september ble valgt til Mikaels dag på grunn av innvielsen av hulekirken i Gargano, der Mikael i følge legenden viste seg for folket på et berg på 300-tallet. Den hellige erkeengelen er i det hele tatt ofte forbundet med hulekirker, og benediktinerne har alltid sett ham som en spesielt viktig alliert i kampen mot det onde.

Englenes hærfører

katolsk.no kan du lese en lengre artikkel om Mikael og Mikkelsmesse. Her er et lite utdrag:
"Den hellige Mikael (navnet betyr "Hvem er som Gud?") var den erkeengelen som var lederen for de englene som var trofaste mot Gud. Han ledet dem i den seierrike kampen mot Satan og alle hans falne engler til forsvar for alle Guds venner."

"I den velkjente fortellingen i Johannes'Åpenbaring (12,7-9) kan man lese hvordan Mikael og hans engler kastet den ildrøde drage med syv hoder og ti horn ut fra himmelen, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele jorderiket. Historien om denne "krigen i himmelen" bidro til at Mikael i Vesten ble æret som anfører for himmelens hærskare og beskytter av kristne i alminnelighet og av soldater i særdeleshet."

HÆRFØREREN: "Da brøt det ut en krig i himmelen:
Mikael og englene hans gikk til krig mot dragen. Dragen kjempet
sammen med englene sine,
men de ble overvunnet, og det

 fantes ikke lenger plass for dem i himmelen."(Åp 12,7-8)
Mosaikk fra St. Markus-katedralen i Venezia.

Slåss mot Satan

Og katolsk.no fortsetter:
"Tradisjonen gir Mikael fire ansvarsområder. Det første er å slåss mot Satan. Det andre er å redde de troendes sjeler fra fienden, spesielt i dødstimen. Det tredje er å være forkjemper for Guds folk, jødene i Det gamle Testamentet, de kristne i Det nye, derfor var han skytshelgen for Kirken. Det fjerde er å hente sjelene bort fra jorden og bringe dem for dommen. [...] Michael, row the boat ashore! Alleluia!" synes å romme en reminisens av den meget gamle tradisjonen om erkeengelen Mikael som tar imot og veier sjelene på dommens dag."
Primstavmerket i dag er en skålvekt eller en lur. Kirkebilder viser gjerne den fromme Mikkel enten som sjeleveier med en vekt, eller med et spyd eller sverd som det ondes bekjemper, gjerne i form av en drage.

De hellige erkeengler Mikael, Gabriel og Rafael

Ved kalenderrevisjonen i Den katolske kirke i 1969 ble festene for erkeenglene slått sammen, og 29. september er nå minnedag for alle de tre erkeenglene som er navngitt i Bibelen: Mikael, Gabriel og Rafael. Du kan lese mer om erkeenglene her på katolsk.no.

Englenes hærfører, beskytt oss

"Hellige erkeengel Mikael, forsvar oss i striden, verg oss mot djevelens ondskap og list. Ydmykt trygler vi om at Gud må holde den onde i age. Og deg, som er høvding for de himmelske hærskarer, ber vi om at du, med den kraft som Gud har gitt deg, vil styrte i avgrunnen Satan og de andre ondskapens ånder som til sjelenes ulykke ferdes omkring i verden."
 (Pave Leo XIII,1810-1903)

Første gang publisert her på bloggen mikkelsmesse 2012. Oppdatert 29. september 2019.

LES OGSÅ:

Du har en skytsengel

$
0
0

VERNEENGEL: "For han skal gi sine engler befaling om å bevare deg på alle dine veier." (Salme 91,11)
Glassmalerier fra St. John's Church i Warminster, England. Vi har disse transparente reproduksjonene fra IconArt på barneromsvinduet (i selvfestende materiale som kan flyttes). Når du skal sove er det trygt å vite at verneengelen har sverd, synes fireåringen (anno 2013).
Bibelske engler er mektige, ikke søte og nusselige.


I dag, 2. oktober, er det minnedagen for verneenglene. Det finnes mye rar og falsk englelære for tiden, derfor har mange kristne blitt litt redde for å forholde seg til at englene finnes. Men det finnes en bibelsk lære om englene, og den må vi holde fast på.


På bloggen sin skrev fr. Arnfinn Haram om englene:
"Englane er Guds skaparverk, for han har skapt “alle synlege og usynlege ting” (Nicenum). Vi er så sekulariserte at vi har avfolka den usynlege, himmelske verda. Protestantar er så fixerte på at berre Jesus skal omtalast, at dei  har gløymt både englane og helgnane. Men Gud blir ikkje større om ein fjernar hans skapningar og tenarar. Han er “Herren Sebaot”, “Allhærs Gud”, og Bibelen er full av englar frå fyrst til sist. Kjerubar, serfafar, livsvesen, truner, herredøme , erkeenglar, verneenglar, tenande ånder….
Lat oss ikkje overlate englane til diffus nyreligiøsitet og “engleskular”. Englane høyrer med i den triumferande kyrkja, ecclesia triumphans, i det heilage samfunnet, communio sanctorum." 

Fyldig artikkel om englene

Den katolske kirkes hjemmeside har en fyldig artikkel om verneenglene og de andre englene i artikkelen om minnedagen for vernenglene. Her er et utdrag fra avsnittet om hvor i Bibelen det står om verneenglene:
"Verneenglenes antall er, som den hellige Thomas av Aquinas lærer, «for oss ubegrenset og bare for Gud begrenset». De omtales forskjellige steder i Det gamle Testamente blant annet i 2. Mos 23,20: «Se, jeg sender en engel foran deg! Han skal vokte deg på veien og føre deg til det sted som jeg har utsett», i Judiths Bok:«Hans engel er min beskytter» og i Salmenes bok: «Intet ondt skal ramme deg; ingen plage komme nær ditt telt. For han skal gi sine engler befaling om å verne deg på alle dine veier. De skal bære deg på hendene, så din fot ikke støter mot noen stein» (Sal 91,10-12). I Det nye Testamente omtaler Kristus englene som «de små» som alltid ser Guds ansikt og som derfor tar særlig omsorg for dem de verner: «Pass dere for å se med forakt på en eneste av disse små! For jeg sier dere: Deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars åsyn» (Matt 18,10). Da den hellige apostelen Peter på mirakuløst vis ble befridd fra fengselet, trodde hans forbløffede disipler først at det ikke var ham de så, men hans «engel». Læren om vernenglene beskriver klarest i Hebreerbrevet: «Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å være til hjelp for dem som skal få frelsen?» (Hebr 1,14). Dette er verneenglenes funksjon: de skal lede oss, hvis vi ønsker det, til Himmelriket."

Skytsengelens funksjon

Vernenglenes funksjon er altså at de skal lede oss - hvis vi ønsker det - til Himmelriket. Noen ganger innebærer det at de beskytter oss mot stor fare. Alle opplever imidlertid ikke å få englevakt på den måten.Dersom jeg selv dør i en plutselig ulykke en dag, håper jeg ikke familien min tenker at "hun hadde ikke englevakt". Alle må vi jo én gang dø, og ingen sykdom eller ulykke kan rive meg ut av Guds hånd. (Det er det bare jeg selv som kan gjøre, med min frie vilje, før jeg dør.) Jeg holdt forresten på å dø en gang, på en veldig dramatisk måte. Det kan du lese mer om her.

Når jeg en dag dør betyr det ikke at verneengelen min forlot meg eller ikke passet godt nok på. Engelen min blir med meg gjennom liv og død og leder meg helt frem, til Himmelen, hjem til Gud. Det er oppgaven Guds engel har fått i oppdrag av sin himmelske Herre; av min Far, den allmektige.

 

Gammel kristen bønn

Det finnes en gammel, kristen bønn til verneengelen. Slik er originalversjonen (på latin):

Angele Dei

Angele Dei, qui custos es mei,
Me tibi commissum pietate superna;
Hodie, Hac nocte illumina,
custodi, rege, et guberna. Amen.


Den offisielle norske versjonen som du finner i "En liten katolsk bønnebok", lyder slik:

Herrens Engel

Du Herrens engel, vernet mitt,
som Gud i miskunn meg har gitt.
Nå og alltid bli hos meg,
opplys, led og vern min vei. Amen.


Denne teksten kan du faktisk synge til Egil Hovlands melodi til "O store Gud vi lover deg": Salme nr 275b i Norsk Salmebok (2013), nr 280 i den katolske salmeboken Lov Herren (2000).

Fr. Arnfinn Haram syntes imidlertid denne oversettelsen hadde dårlig flyt og var litt krøkkete. Derfor laget han like godt sin egen oversettelse, som en liten, hellig "regle" for alle Guds barn. Slik lyder hans norske versjon:

Herrens Engel

Du Guds engel, vokt meg, vern meg,
i din omsorg styr og bær meg,
med Guds ord opplys og lær meg! Amen.

Og så til slutt på engelsk:

Angel of God

Angel of God, my guardian dear,
to whom His love commits me here,
ever this night be at my side,
to light and guard, to rule and guide. Amen.


GUDS UTSENDING: Ordet "engel" kommer av det greske "angelos" og betyr "utsending". Englenes oppgave er nettopp å være Guds tjenere - til tjeneste for Guds skaperverk. De kan virke i naturen og i historien, men ikke minst tjene og verne menneskene (Hebr 1,14). Jesus sier at alle Guds barn har en engel som "alltid ser Faderens åsyn" (Matt 18,10). Vi har altså "vår egen engel", vår verneengel, vår "skytsengel".

Englene er med i messefeiringen
Englene er med i hele den katolske messefeiringen, helt fra syndsbekjennelsen av: «Derfor ber jeg den salige jomfru Maria, alle engler og hellige og dere alle: be for meg til Herren, vår Gud». I Gloria er selve ordene hentet fra englenes lovsang ved Jesu fødsel: «Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:«Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!» (Luk 2,13-14).

På slutten av prefasjonen nevnes englene i en eller annen form, for eksempel: «Derfor synger vi med engler og erkeengler, med troner og herredømmer, og med hele den himmelske hærskare din herlighets pris, idet vi alle dager istemmer:» Deretter følger Sanctus, som er serafenes sang: «De ropte til hverandre: 'Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. All jorden er full av hans herlighet'» (Jes 6,3). 

I Første eukaristiske bønn (Den romerske kanon) ber presten etter forvandlingen:«Vi bønnfaller deg, allmektige Gud: La din hellige engel bære dette offer frem til ditt alter i himmelen for din guddommelige majestet».

 


Glassmalerier fra St. John's Church i Warminster, England (transparente reproduksjoner fra IconArt). 

Første gang publisert 2. oktober 2013. Oppdatert 2. oktober 2020.

LES OGSÅ:

Morgenbønn av St. Bruno | Den hellige Birgitta av Vadstena | Vår Frue av Rosenkransen

$
0
0

Det er så mye som skjer i den katolske kalenderen til enhver tid, at det er jo helt umulig å fortelle om alt. Men her er tre skatter fra i går og i dag: Minnedagene for St. Bruno, Sta. Birgitta av Vadstena og Vår Frue av Rosenkransen.



Morgenbønn

Her er en nydelig morgenbønn skrevet av St. Bruno (oversatt fra fransk av Ingvild Aavitsland):

"Herre, i denne begynnende dagens stillhet kommer jeg for å be Deg om sinnsro, visdom og styrke.

I dag vil jeg betrakte verden med øyne som er helt fylt av kjærlighet.

Jeg vil være tålmodig, forståelsesfull, mild og klok, og se forbi førsteinntrykk, se Dine barn slik Du selv ser dem, og altså se kun det som er godt i hver enkelt.

Lukk mine ører for all baksnakkelse, bevar min tunge fri for all ondsinnethet.

Måtte kun de tanker som velsigner forbli i min sjel, og måtte alle som kommer i nærheten av meg merke Ditt nærvær.

Kle meg i Din skjønnhet, Herre, slik at jeg hele dagen lang åpenbarer Deg. Amen."


Foto: Catholic News Agency


Den hellige Birgitta av Vadstena

I Trondheim finner du et av klostrene til Birgittasøstrene. På primstaven finner du i dag britemesse, som feires på translasjonsdagen til deres grunnlegger, den hellige Birgitta av Vadstena, skytshelgen for Europa (1303-1373). Les helgenbiografien til den hellige Birgitta her på katolsk.no. Hun var litt av en dame - noe du sikkert skjønner av at hun er blitt utropt til skytshelgen for hele Europa.

En av mine favorittbønner er laget av nettopp dette store forbildet mitt. Her er den:

"Herre, vis meg veien,
og gjør meg villig til å gå den!" 

Den hellige Birgitta av Vadstena


Den hellige Birgitta på et alterskap i Salems kyrka.
Foto: Wikimedia Commons


Vår Frue av Rosenkransen

7. oktober ferer vi også Vår Frue av Rosenkransen, les mer her på katolsk.no. Dette gjør vi til minne om den 7. oktober 1571, som er et av de mest avgjørende øyeblikkene i Europas kristne historie.

På denne dagen i 1571 fant et av de helt avgjørende sjøslagene i Europa sted. Ved Lepanto i Hellas stod en forsvarsflåte fra det kristne Europa overfor en langt mektigere tyrkisk angrepsflåte. Pave Pius V visste at den kristne flåten var materielt underlegen muslimene, så han oppfordret hele Europa til å be rosenkransen. Mens slaget sto ble rosenkransen bedt i gateprosesjoner i Roma.

I seierens time skal den hellige pave Pius V, som var hundrevis av kilometer unna, ha stått opp fra et møte, gått bort til et vindu og utbrutt med en overnaturlig utstråling: «Den kristne flåten er seierrik!» mens han gråt av takknemlighet til Gud.

I dag vet vi at Lepanto-seieren hindret en tyrkisk invasjon av Europa og var avgjørende for Europas kristne historie. Derfor ble oktober rosenkransmåneden, og 7. oktober er minnedagen for «Vår Frue av Rosenkransen».



"Slaget ved Lepanto" av Gustave Doré.


Vår Frue av Rosenkransen. Les artikkelen "Rosenkransen - en skole i Kristusetterfølgelse" av Maria Juntilla Sammut her på katolsk.no.


Og dette var altså bare en liten smakebit fra to dager. Det er mange flere helgener som har hatt minnedager disse to dagene. Ta gjerne en kikk på minnedagene for oktober her på katolsk.no. Det er til å bli overveldet av! Og inspirert, så klart :)

Ny salme om Sankta Sunniva av Anne Kristin Aasmundtveit

$
0
0
Sankta Sunniva i et alterskap fra Austevoll, på Universitetsmuseet i Bergen, Kunst og kulturhistoriske samlinger, fra deres store og vakre samling av kirkekunst fra middelalderen - den vakreste i Norge, og en av de vakreste i hele Europa.
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Forfatteren Anne Kristin Aasmundtveit har skrevet en helt ny salme om Sankta Sunniva. Her kan du lese den og lytte til den.


Aasmundtveit har tidligere gitt ut boken "Alle år har du sett meg" (Verbum forlag), med bibeltekster, bønner og selvskrevne salmer gjennom kirkeåret. Hun har også et stort hjerte for den keltiske, kristne arven, og har skrevet bøkene "Pilegrimen i deg" og "Alle mine veier - en pilegrims vandringer" (også Verbum forlag). Til daglig arbeider hun i Bibelselskapet der hun jobber som rådgiver og bibelforteller.

Vinden fra vest

Sunniva-salmen hennes er blitt en nydelig tekst om Sankta Sunniva, havet, dyp, tåke, storm, vinden fra vest og om å finne sitt hjem hos Gud. «Du bærer oss, Gud, gjennom storm og sjø, hos deg har vi funnet vårt hjem.»

Spesielt glad er jeg i linjen der hun skriver om Sta. Sunniva i båten, på vei over havet fra vest: "i din hule hånd er kimen til kirken her nord". Den hellige Sunniva nådde Norge på øya Selja, som dermed ble stedet der Kirken i Norge ble født, gjennom martyrenes blod. Kristentroen kom til Norge fra vest.

Her er salmeteksten:

Sankta Sunniva


La vinden fra vest blåse tåken bort!
Fortvil ikke, kursen er satt.
La bølgene vugge deg trygt til ro.
Følg stjerner som lyser i natt.
Du drar over hav,
du drar over dyp,
la bølgene skyve deg frem.
Må båten din bære deg dit du skal
og landet vårt gi deg et hjem.

Du kommer med tro og med håp fra vest
på flukt fra din hjemlige jord.
Du vet ikke at i din hule hånd
er kimen til kirken her nord.
Du drar over hav,
du drar over dyp,
la bølgene skyve deg frem.
Må båten din bære deg dit du skal
og landet vårt gi deg et hjem.

Bønn:
La vinden fra vest blåse tåken bort!
Vår Gud, se at kursen blir satt.
Gi håpsfylte seil til hver utrygg sjel.
La stjernene lyse i natt.
Vær nær over hav,
vær nær over dyp,
mens bølgene skyver oss frem.
Du bærer oss, Gud, gjennom storm og sjø,
hos deg har vi funnet vårt hjem.

© Tekst: Anne Kristin Aasmundtveit, publisert med tillatelse


Helge Harila har laget en lett-å-synge-melodi til salmeteksten. Den kan du høre i en video på Facebook-siden hans (under her), fra fremføringen under Drammen Sacred Music Festival nylig. Salmen er inspirert av den irske/keltiske sangtradisjonen, og fremføres av Ingrid Grøvan på vokal, Runar Nørsett på flygel, Espen Grundetjern på kontrabass, Kenneth Ekornes på trommer/perk og Frøydis Grorud på fløyte (ja, hun som spiller sax i Beat for beat).

Vær så god, her er Sunniva-salmen:



Du liker kanskje også disse bloggpostene:



Ettertanke | Blodet som renserrrrr

$
0
0
Det undergjørende krusifikset i Røldal stavkirke. 
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen

Hvor mange taler husker du over 25 år etterpå? Dette var en av dem.


Folk satt tett i tett over hele gulvet. Alle ville ha med seg seminaret med Edin Løvås, en forkynner som på dette tidspunktet var langt oppe i 70-årene, mens vi selv var i tenårene. Vi knødde oss sammen så godt vi kunne og lyttet intenst.

Hvor mange taler husker du over 25 år etterpå? Dette var en av dem. Edin Løvås, gamle mannen, fortalte med kjærlighet om det å leve livet sitt sammen med Jesus som lever i dag. Han snakket om å være i Jesus, og om hvordan det ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus (Rom 8,1), for når du er i Jesus, da har du allerede gått over til det evige liv.

Deretter leste han fra disippelen Johannes’ første brev, 1,7-9: 

«Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss for all synd. Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.»

Det vil si, Edin leste det jo ikke sånn. Han leste det med en stor, rullende R som jeg aldri kommer til å glemme: «og Jesu, hans Sønns blod renserrrrrr oss for all synd». 

Og her var Edins poeng:Jesu blod renset oss ikke bare i fortiden, for 2000 år siden. Det renser oss her og nå. Jesu blod vasker hele tiden vekk syndene dine, slik tårene kontinuerlig vasker øyet.

Når du lever livet ditt i dåpens nåde, vasker dåpsvannet deg kontinuerlig. Det er derfor katolske kristne er så glade i vievann. Vi dypper fingrene i vievannsfonten og velsigner oss med korsets tegn, i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. «Denne enkle handlingen – som selv de minste barna elsker å gjøre – er en påminnelse om og en fornyelse av vår dåp», skriver bibelteologen Scott Hahn i boken «Livgivende tegn – 40 katolske skikker og dere bibelskerøtter» (St. Olav forlag).

der lever jeg livet mitt, i Jesus– badet i den dåpen som jeg bekrefter, bekjenner og lever i hver gang jeg dypper fingrene i det hellige vannet og tegner meg med det hellige korsets tegn, til vitnesbyrd om at jeg vil tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham.

Jeg lever livet mitt i Jesus Kristus. Og Jesu blod, det renser meg. Her og nå. Det har jeg lært av disippelen Johannes – og av disippelen Edin.

 Første gang publisert i avisen Vårt Land 21. august 2020, da Rom 8,1-10 var dagens bibeltekst


I kyrkja til Røldal eit bilete hekk
so mang ein sæling til frelse,
for sjuk og saare til dette gjekk
og fingo atter si helse.

Slik skrev Aasmund Olavsson Vinje i sitt store diktverk Storegut i 1866. 

Besøk Røldal stavkirke


Jeg ligger skikkelig på etterskudd med alt jeg har hatt lyst til å dele med dere på bloggen i høst, så her kommer en "hale" til andakten, med bilder fra Røldal stavkirke og til sist noen av fossene i Oddadalen. 

Sunniva og jeg dro i vesterled i august da vi kjørte til Odda for å hente Hardangerbunaden som var blitt sydd til henne før konfirmasjonen. Hytta til foreldrene mine ligger på Løyning, Seljestad, like ved Røldal, derfor var det naturlig å besøke dette viktige pilegrimsmålet.

Røldal stavkirke er en av de 28 stavkirkene vi har igjen i Norge. Kirken i Røldal ble sannsynligvis bygget i 1275. Hvert år søker mange mennesker hit for å oppleve den spesielle atmosfæren og stemningen som er her - og kanskje også for å søke helbredelse i kropp og sinn?

Et av Norges største pilegrimsmål

I katolsk tid var Røldal Norges tredje største pilegrimsmål, etter Nidaros og Selja. Mange ble helbredet ved det hellige, undergjørende krusifikset som fortsatt henger i kirken. 

Krusifikset er fra omkring 1250. I følge legenden var det en gutt og en blind, gammel mann som fikk krusifikset på kroken da de fisket i Krossfjorden. Mannen fikk synet igjen.

Under jonsokmessen/St. Hansmessen gav krusifikset fra seg en "svette" som hadde helbredende virkning. På krusifikset er Jesus avbildet som den seirende kongen, med lendeklede i gull, og med kongekrone i stedet for tornekrone. Men det er likevel ikke Kristus Pantokrator, Allherskeren, som er avbildet her. Øynene er lukket, og ansiktet er mildt sorgfullt. Det er den medlidende Kristus du møter i Røldal.

Les mer om det undergjørende krusifikset i Røldal her på katolsk.no.

Alterfrontalet fra Røldal stavkirke. Klikk på bildet for å se det i større format.
Foto: Fotoarkivet/Universitetsmuseet i Bergen 


Jesu blod - Sanguis Sacrosanctus

Tre av statuene fra Røldal stavkirke er bevart: Av Jomfru Maria, Hellig Olav og erkeengelen Mikael.  Også en vevd messehakel i rød gullbrokade og et nydelig, katolsk alterfrontale fra Røldal er bevart. Både alterfrontalet, messehakelen og disse tre statuene kan du besøke i den fantastisk vakre Kirkekunstsamlingen ved Universitetsmuseet i Bergen. 

Temaet for alterfrontalet er SANGUIS SACROSANCTUS - "den høyhelliges blod" - altså midt inn i dagens tema om Jesu blod - blodet som renser oss fra all synd. 

Når du leter deg fram i frontalemotivet, bilde for bilde, ser du at Jesu blod er sentralt i alle bildene: Når han blir pisket, når han bærer korset, når han henger på korset, når han befrir sjelene fra dødsriket og når han er oppstått fra de døde. Tankene blir ført til det som skjer under messen, når vinen blir forvandlet til Jesu blod, og båret fram som et offer for Gud.

"Vi ber deg, Gud: Velsign denne gave,
gjør den til et fullgyldig offer,
frembåret i ånd og sannhet, deg til behag,
så den må bli for oss din elskede Sønns,
vår Herres Jesu Kristi
legeme og blod."
(Sitat fra den eukaristiske bønn 1/Den romerske kanon) 

Pilegrimsvandring til Røldal

Pilegrimsfarten til Røldal holdt aldri helt opp, selv ikke da det var forbudt og straffbart å drive med "pilegrimeri". Øvrighetens forbud klarte ikke å utslette folks minne om undrene i den avstengte fjelldalen. 

I våre dager har pilegrimsvandringen fått en ny renessanse. Jeg har skrevet om vår katolske pilegrimsvandring til Røldal her på bloggen tidligere, i bloggposten "Engler og profeter". Der finner du mange bilder fra pilegrimsvandringen vår. 

Denne bloggposten som du leser nå, blir en slags "Røldal: Del 2", der du finner mange bilder fra selve stavkirken.


En uavsluttet alterring med dyp symbolikk: Alterringen forteller deg at Kirken ikke bare finnes her på jorden. Den andre delen av Røldal stavkirkes nattverdsring befinner seg i himmelen, der alle de salige feirer messen sammen med oss.

Altertavlen er fra 1629, derfor er det så mange ord ("katekismetavler") i stedet for bilder - et resultat av reformasjonen.

Røldal stavkirke er fortsatt soknekirke for bygda. Den nydelige rosemalingen er fra 1600-tallet.


Døpefonten fra 1200-tallet er i kleberstein, og er stor nok til at spedbarn kan døpes ved neddykking. Her har alle dåpsbarn i bygda blitt døpt i alle de århundrene som har gått. Tenk det! Ubrutt tradisjon i over 700 år!

På skiltet står det "Nattverdkalk fra Middelalderen".

En kollektbøsse og en hånd-votivgave fra middelalderen er tatt vare på og utstilt i svalgangen rundt kirken. Ordet votiv kommer av latin - votum - og betyr løfte, bønn. Votivgaver blir gitt som løfter eller i takknemlighet for legedom. Nesten alle votivgavene fra Røldal ble fraktet til Universitetsmuseet i Bergen.

De som hadde smittsomme sykdommer, kunne ikke komme inn i kirken. Det er imidlertid svalgang rundt hele kirken, og det var hull i tømmeret slik at de kunne se inn. Disse kikkehullene kan du fortsatt se, både i den høyden som passer når du står, når du kneler og når du ligger syk på gulvet.

Pilegrimene har risset inn kors i kirkeveggen i svalgangen.

Merker etter pilegrimer. I Røldal stavkirke fornemmer du "Kirkens evighetsvesen, samhørigheten med slektsleddene som har vandret før oss, takksigelsene, de tidløse lovsangene og bønnene som stadig puster i tømmerveggene." (Sitat: Helge Magnus Iversen)


Vakkert trearbeid ved hver eneste kirkebenk.


Dørene til kirkebenkene er dekorerte med liljer - et Maria-symbol.


LIVETS TRE: På kvinnesiden i kirken henger et symboltungt maleri. I midten i øverste rekke, er Jomfru Maria avbildet som Mater Dolorosa - den lidende mor, med sju sverd i hjertet. Sammen med apostlene, malt som martyrer, omkranser de den korsfestede Jesus Kristus. Korset har fått form som et vintre, og er samtidig livets tre fra Edens hage. Jesus sier om seg selv at han er det sanne vintreet (Joh 15), og i 1. Mosebok står det om hvordan menneskene vil få evig liv dersom de spiser av livets tre (1. Mos 4,22) - som altså er det vi gjør under eukaristien/nattverden.

Inngangspartiet til Røldal stavkirke.

"Røldal er et velegnet mål for pilegrimsvandring, enten man starter fra Telemark, Setesdal, Sauda, Suldal eller Odda. Den som vil vandre bør imidlertid være i mer enn middels form og ha litt trening, for rutene byr på mye motbakke. Turen over fjellet kan også bli tung hvis det setter inn med dårlig vær. Alt ligger m.a.o. til rette for en klassisk pilegrimsopplevelse med veien som en vesentlig del av pilegrimsferden." (Sitat fra katolsk.no)

Det er ikke langt å kjøre fra Røldal til Låtefoss. Denne mektige tvillingfossen i Oddadalen var en stor attraksjon allerede på 1800-tallet.

Vilt og vått i Oddadalen, "Fossenes dal". Alltid gøy å åpne bilvinduet når vi kjører forbi denne fossen. Her blir du virkelig dusjet - og minnet om dåpens vann. 

"Så der lever jeg livet mitt, i Jesus – badet i den dåpen som jeg bekrefter, bekjenner og lever i hver gang jeg dypper fingrene i det hellige vannet og tegner meg med det hellige korsets tegn, til vitnesbyrd om at jeg vil tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham."


Oddadalen er full av ville, vakre, mektige fosser. I den ca. ti kilometer lange dalen er det hele sju fosser. Er det rart jeg elsker Hardanger og synes det er stas at morsslekten min kommer herfra?

Både Kirken og verden er full av sanselige tegn som peker utover seg selv. De peker til noe dypere, til noe utenfor, inni og bakenfor seg selv – fordi vår sansbare virkelighet er bærer av en usansbar virkelighet. Det jordiske – også vannet – glitrer av overjordisk skjønnhet, av hellige mysterier, av en transcendent og guddommelig virkelighet. (Les mer i bloggposten "Ettertanke | Det overjordiske vannet".)
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Les også:

Ettertanke | Engler og profeter - med mange bilder fra katolsk pilegrimsvandring til Røldal

Ettertanke | Det overjordiske vannet - om dåpens vann og vievannet

Ettertanke | De døde er ikke døde - om hva den halve alterringen forteller oss: "Kirkerom er dypt meningsbærende rom. Har du for eksempel lagt merke til at alterringen ofte er formet som en halvsirkel? Det skyldes at Kirken ikke bare finnes her på jorden."

Første vinterdag | Snu primstaven i dag

$
0
0
VINTERNATT: 14. oktober er første dag på primstavens vinterside. Symbolet er en vott. Ikke fordi det er vinter, men fordi det er minnedagen til Kirkens 16. pave, den hellige pave Callistus (død i år 222).
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen


I dag er det minnedagen for den hellige pave Callistus som har gått inn i historien som en av de mest bemerkelsesverdige, aktive og livsbejaende paver i den tidlige kirken.


Før Callistus ble pave, var han forstander for den kristne menighetens gravsted ved Via Appia. Disse katakombene kalles ennå San Callisto, og der er 16 paver og ca 200 000 martyrer gravlagt.

Callistus hadde en bakgrunn som slave og straffange før han ble valgt til pave, og han skulle bli en pave som kjempet for likeverd mellom kirkens medlemmer. Til tross for at romersk lov forbød det, tillot pave Callistus ekteskap mellom slaver og frie mennesker.

Helgener og syndere

I kontrast til de gammeldagse rigoristene (som motpaven Hippolyt) forkynte Callistus at Kirken skal være et hjem både for syndere og helgener (slik lignelsen om ugresset blant hveten antyder). Derfor skal kirken tilby forsoning til dem som hadde falt i alvorlig synd etter dåpen, dersom de virkelig angret, og etter en passende bot.

Callistus var romer fra fattigkvarteret Trastevere der han både ble født og døde. Han ble bisatt i Trastevere ved Via Aurelia, og interessant nok ikke i S. Callisto-katakomben som er oppkalt etter ham. Pave Callistus døde som den sekstende pave, i år 222.

Tradisjonelle liturgiske
pavehansker.

Primstaven

Symbolet for denne dagen på primstaven er en vott, nærmere bestemt en pavehanske. Primstavmerket kan også være et tre uten løv eller en stav (en pavestav).

For en lengre biografi, les denne interessante presentasjonen på ucatholic.com 

Første gang publisert på bloggen 14. oktober 2013

Herskapelige Selje med Sankta Sunniva, Atelier Amdam og Toppen Bech

$
0
0
Gode Grethe Berge, Kjell-Stig Amdam og meg, 23. juli 2018, den siste helga Atelier Amdam holdt åpent.
Foto: Terje Skjerdal


I dag, fredag kl. 10.20 kan du se et nydelig tv-program fra Selja på NRK 2. Hvis ikke det tidspunktet passer for deg, kan du se programmet her på nrk.no. Det vil jeg sterkt anbefale at du gjør!


I reprisen av Toppen Bechs "Herskapelig"-program fra 2004 får du historien om Sankta Sunniva, seljumennene og Selja kloster formidlet på det fineste, varmeste vis. 

Samtidig får du også historien om enkemannen og bildekunstneren Kjell-Stig Amdam som møter Vigdis Wåge, og som sammen med henne bygger opp et lite eventyrrike i fjæresteinene mot det mektige Stadhavet: Atelier Amdam - Galleriet mot storhavet.

Med andre ord: Her får du formidlet både en vakker kjærlighetshistorie og historien om en av Norges største nasjonalskatter i ett og samme program, komprimert som en diamant i 29 verdifulle minutter.

Dette er 29 minutter som gjør godt i sjela.

"Nasjonalhelligdommen Selja." Amen til det! Toppen Bech forteller til og med om hvordan Sigrid Undset besøkte Selja i 1926: "Aldri var Sigrid Undset nærmere Hellig Olav og Norges kristning enn her ute på Selja. Da hun stod i ruinen visste hun at her hadde Hellig Olav knelt." Det er helt sant.
Det er helt magisk å være der.


Jeg tror faktisk dette er det fineste tv-programmet fra Selja jeg har sett noen gang. (Og jeg tror jeg har sett det meste derfra.)
Skjermdump fra nrk.no 

Kjell Arild Pollestad forteller historien om både Sankta Sunniva og munkene, til nydelige bilder fra den hellige øya.
Skjermdump fra nrk.no 


Oversiktsbilde fra Galleriet mot storhavet. "Dette er kjærlighet i moden alder."
Skjermdump fra nrk.no

Kjærlighetshistorien

Kjell-Stig Amdams første kone døde av kreft. Han hadde vært enkemann i to år da han møtte gallerist og tekstilkunstner Vigdis Wåge. 

"At livet hadde Vigdis på lur til meg, det er utrolig. Jeg tror at den gleden som ligger i det, blir mye sterkere med en sorg i bunnen. Her vil vi leve og dø. Vi har funnet vårt sted på jord." Det er både nydelig og vemodig å høre disse ordene som ble sagt da tv-programmet ble spilt inn sommeren 2003. 

I 2006 døde Vigdis Wåge av kreft. Men Kjell-Stig Amdams historie slutter ikke der. Han møtte kjærligheten for tredje gang, og er i dag gift med kunstneren Grethe Berge fra Åsane i Bergen. 


Fra Galleriet ved Storhavet ser du rett over til Selja. Det første Kjell-Stig og Vigdis Wåge gjorde, var å så kilovis med blomsterengfrø over hele eiendommen. Det bugner. Vidunderlig vakkert!
Skjermdump fra nrk.no

Folk som forgyller hverdagene

Kjell-Stig Amdam bodde i Selje i 1995-2018. Sommeren 2018 solgte ekteparet Amdam & Berge Galleriet mot storhavet, og flyttet fra Selje til Bergen. Det var og er et stort tap for Selje.

I Herskapelig-programmet er Kjell Arild Pollestad med og forteller historien om Sta. Sunniva og om klosteret. Han betegner eiendommen til Kjell Stig Amdam som "overdådighetens ambassade". Toppen Bech føyer til: "Og det er smilende livskunst." Pollestad: "De har bevart en sjelden evne til å være begeistret""Toppen Bech: "Entusiastisk!" Pollestad: "Det er en gave."

Akkurat slik var det å besøke Galleriet mot storhavet. Du ble tatt imot med åpne armer, entusiastisk, og plutselig ble hele familien invitert inn i stua på lunsj eller kaffemat. Jeg savner ham.

Som Vigdis sier om Kjell-Stig: "Han er en estetiker, en romantiker, og vet å forgylle hverdagen til mange mennesker.""Vi ler mye, og ser det humoristiske i mange ting. Vi har et felles fokus på ting som kan være morsomme." Akkurat det var det Kjell-Stig gav til Selje: Han forgyllet hverdagene, og han sluttet aldri med å le og beholde fargene i livet. Jeg har aldri sett Kjell-Stig kledt i svart. Det er et bevisst valg (fortalte han meg).

Apropos forgylling: Kjell-Stig er kjent for å bruke 24 karat bladgull på sine litografier. Her "Korsfestet" som jeg fikk kjøpt sommeren 2018, da Atelier Amdam stengte i Selje.


Sunniva-historien

Kjell-Stig Amdam har arbeidet mye med religiøse kunstuttrykk og kirkekunst. Den siste helgen som Galleriet mot storhavet holdt åpent, var jeg så heldig å få dra dit. Jeg har alltid ønsket å få kjøpe en av de tidlige, unge Sunniva-ene hans, men det har jo vært komplett umulig fordi de har vært utsolgt i årevis. 

Stor var derfor gleden, ja FRYDEN, da det umulige ble mulig. Ved et Guds under (jeg nekterå tro at det var en tilfeldighet) fikk jeg tak i "Blå Sunniva", til og med nr. 2/80! Hun hadde ligget på loftet og ventet på meg, og først nå ved avslutningen av det hele dukket hun opp igjen. 

Det er dette motivet Amdam viser fram i tv-programmet, og sier: "Jeg gav henne en kåpe i blått med franske liljer, som tegn på renhet og kongelighet - og nesten en Jølster-brudekrone".

Kjell-Stig har en stor kjærlighet til Sankta Sunniva, og sier til NRK at han tror legenden er sann: "Jeg tror på hele historien, hele eventyret. Jeg kjøper hele pakka. Jeg har ingen reservasjoner."

Kjell-Stig Amdam og Grethe Berge bor i dag i en leilighet sentralt i Bergen. De har ikke lenger sitt eget galleri eller et atelier du kan besøke. En del av Amdams litografier og serigrafier kan du likevel få kjøpt gjennom nettbutikken Amare. Andre motiver må du til fysiske gallerier for å få kjøpt, for eksempel i Galleri Panorama i Øvregaten i Bergen.

Da gjenstår det bare å si: SE programmet! Det kommer til å gjøre sjelen din godt.


Under her følger bilder fra tv-programmet, samt bilder fra Galleriet mot storhavet som jeg har tatt opp gjennom årene.

Skjermdump fra nrk.no

Her er min "Blå Sunniva". Dette litografiet er det dessverre umulig å få tak i nå. (Takk til Maria som hjalp meg med å holde litografiet flatt. Til jul i år ønsker jeg meg ramme til Blå Sunniva.)


Soli Deo Gloria heter dette litografiet av Kristus Kongen som henger på veggen hjemme hos oss. Det er fortsatt mulig å få kjøpt dette her hos Amare.

Dette bildet av inngangspartiet til Galleret mot storhavet er tatt sommeren 2018, da det var en så rekordlang tørkeperiode at brønnen vår på Selja gikk tom. Det var den sommeren at alle i Norge rakk å bli brune, til og med jeg. (Fotobevis helt øverst i bloggposten.) I normalår er takene dekket av et teppe av frodig gress og blomster (som i tv-reportasjen).

Eiendommen bestod av sju bygninger. Dette huset har store vinduer mot havet og ble benyttet som gjesteatelier for besøkende kunstnere. I bakgrunnen ser du den hellige øya Selja.

Kjell-Stig hadde ikke bare et fuglebrett, han bygget like godt en raus fuglelandsby. I bakgrunnen ser du en kunstinstallasjon med Sunniva-legendens tre båter uten årer, seil og ror.



På galleribesøk sammen med gode venner, som fikk sikret seg det siste litografiet av "Den gode hyrde".
I bakgrunnen: Kapellet.


Inne i kapellet.

Kapellets østvegg består av fjellveggen som naturlig var der.

Den siste helgen solgte de ut også mye av husets inventar, og ikke bare kunsten sin.
Til venstre i bildet ser du en statue av Sankta Sunniva. Dette var det første stedet jeg så denne statuen (i 2004), som er en reproduksjon av den vakre Sunniva-statuen fra Nidarosdomens vestfront. Du får fortsatt kjøpt denne statuen i Nidarosdomens gavebutikk, i tre utgaver: i hvitt, lys patinert eller grå utførelse. Sunniva-statuen er så stor og tung at de ikke selger den i nettbutikken sin, men de har den altså i selve gavebutikken.

Man jo bare bli inspirert i et så vakkert atelier.

Arbeidsbordet til høyre, der så mange besøkende har møtt på den entusiastiske bildekunstneren i full aktivitet opp gjennom årene.

Martyrer avbildes alltid med det som drepte dem, derfor holder Sta. Sunniva alltid en stein. I Amdams litografier er steinen ofte formet som klostertårnet på Selja, slik det er her. Jeg har ikke hatt råd til å kjøpe dette litografiet ennå, så dette er bare et kunstkort.

Alle foto (som ikke er merket med noe annet): Ragnhild H. Aadland Høen


Les også:

Ettertanke | Du velsignede kjærlighet - Det er noe med Kjell-Stigs eventyrlige livshistorie og hans omfavnelse av kjærligheten og alt vakkert som får meg til å tenke på denne andakten. Her er et utdrag:
"«Hvert menneskes liv er et eventyr skrevet av Guds finger» skrev H. C. Andersen. Det er ikke hver dag det føles sånn, men overraskende ofte. Spesielt når du lytter til Gustav Mahlers intenst vakre sluttsats, så klart. Men livet er et eventyr de andre dagene også.
Både livet og alle eventyr inneholder nemlig tydelige doser slit, mørke, urettferdighet, smerte, uoverstigelige problemer og direkte ondskap. Mye av vår samtidslitteratur nøyer seg med bare det; å være et speil av verden. Eventyret er i stedet et vindu; et vindu inn i den verden du opprinnelig ble skapt for." Les hele ettertanken her.

Slik var det jeg opplevde Galleriet mot storhavet. Det var et eventyr - et vindu med mye lys - et vindu inn i den verden du opprinnelig ble skapt for. Jeg tror rett og slett det var mange som møtte Gud der, jeg.

Til sist vil jeg bare si det igjen: Se tv-programmet her på nrk.no



Galleriet mot storhavet sett fra sjøen.
Foto: Atelier Amdam

Preken | Hellig Olavs omvendelse og vår helliggjørelse

$
0
0
Hellig Olav-relikviet i St. Olav domkirke i Oslo.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Jeg ble ualminnelig velsignet av å delta på festmessen i St. Olav domkirke på minnedagen for Hellig Olavs omvendelse 16. oktober. Les Olav Dag Hauges manus her.


Hvert år den 16. oktober feirer vi minnedagen for Olav den helliges omvendelse og dåp. Denne dagen feires ikke bare i Norge, men også ved Olavsalteret i kirken S. Carlo al Corso i Roma. Det er Venneforeningen for St. Olavsalteret i Roma som står for den årlige feiringen i Roma, både med messe og seminardager ("Olavsfestdagene i Roma"). Venneforeningen har både katolske og protestantiske medlemmer. Her er den offentlige Facebook-gruppen deres.

Olav drar oss sammen

I år hadde venneforeningen koronaflyttet hele sin feiring fra Roma til St. Olav menighet i Oslo. Av den grunn var det uvanlig mange lutheranere til stede i Olavsmessen. Denne messen var for meg en sterk opplevelse av at Hellig Olav drar oss sammen og forener oss, alle vi som er hans folk. Han drar oss inn i hjertet av Kirken.

Jeg synes det er spesielt stilig at Olav Dag Hauge, tidligere domprost i Oslo Domkirke og tidligere generalsekretær i Den norske kirkes presteforening, har en så tydelig Olavsfromhet. Det ser man ikke bare av talen hans (som du kan lese under her), men også av at han faktisk er styreleder i Venneforeningen for St. Olavsalteret i Roma. En luthersk styreleder i en venneforening for et katolsk Olavs-alter i en katolsk kirke, altså. Stilig!


Musikken under messen var utrolig vakker. Sangere fra Oslo Domkor sang messeledd fra William Byrds Mass for four voices (komponert i 1592-1593). Det aller mest overrumplende vakre i hele messen var imidlertid Amen-leddet som ble sunget etter forbønnene. Dette Amen-leddet komponerte den norske komponisten Svein Rustad til Kong Haralds signing i Nidarosdomen. Det starter her ved 40:11. Etter Amen går musikken rett over i den nydelige salmen "Da Olav konge bøyde hodet" av den lutherske biskop Jens Gleditsch i 1930, til melodi av Edvard Grieg. Verdt å få med seg den også!
Stor takk til spesielt domkantorene Vegar Sandholt og Vivianne Sydnes - og altså Oslo Domkor - for den vakre musikken!

Ingen sukkersøt helgen

Selv har jeg en spesiell hengivenhet til Olav fordi: 
  1. Han er Norges nasjonalhelgen og Norges evige konge. 
  2. Han er en spesielt mektig helgen. Det er spesiell kraft i hans forbønn. Det viser ikke bare min, men også mange andres erfaring.
  3. Jeg er av hans slekt. Det gir unektelig en spesiell tilknytning at slektstavlen min på farssiden har Hellig Olav 33 slektsledd over meg. Jeg hadde med andre ord ikke vært født uten ham.
  4. Sist, men ikke minst: Olav er ikke en sukkersøt helgen som gjorde alt rett. Han er en som hele livet kjempet for å få vikingbeinet sitt over på den kristne siden. Han er lett å identifisere seg med. Han er en av oss. Når Gud kunne gjøre en helgen ut av vikingen Olav Haraldsson, har ingen andre av oss noen unnskyldning, liksom. Da er det håp for alle.

Et kraftig såkorn i Norges jord

Hellig Olav var det såkornet som passet til jordsmonnet her til lands, slik Olav Dag Hauge fremhevet det i sin tale ved å sitere Sigrid Undsets utsagn om hvordan Olav den hellige var «sædkornet som ble valgt til å legges i Norges jord, fordi det passet til jordsmonnet og været her». Det var ikke et foredlet såkorn, men primitivt og kraftig og næringsrikt.

Olav er ingen from skrivebordshelgen. Norges evige konge er vår bror, en helgen av kjøtt og blod, et levende, skrøpelig menneske med feil og svake sider, "nettopp et ekte menneske, som viser oss at Jesus Kristus er kommet for å frelse syndere – og at Han er mektig til å gjøre nettopp det," slik Dom Alois Brodersen formulerte det i 2014 i sin fantastiske preken under 1000-årsfeiringen av Hellige Olavs omvendelse og dåp i Rouen 1014. Les hele den prekenen her.

Oppgaven: Å reflektere lyset fra Guds kjærlighet

Det er denne menneskelige og hellige Olav som hans navnebror Olav Dag Hauge formidlet i prekenen, som handlet om hvordan vi alle er kalt til helliggjørelsen; til å la Gud gjøre også oss/våre liv til en diamant:Et stykke jord med himmelsk glans.

Det vil si:"Guds kjærlighet omformet i våre liv til reflekterende kjærlighet fra oss til Gud og vår neste"... "for inkarnasjonen betyr at Gud tar menneskene som det de er, for å kunne opphøye dem til noe langt mer - til Kristi brødre og avbilder. En diamant – et stykke jord med himmelsk glans."(Sitater fra prekenen.)

"Profeten Jesajas forteller sin samtid – og oss – om en Gud som elsker den enkelte – og leter etter det! Slik er Guds kjærlighet – oppsøkende! Og når denne kjærlighet tas i bruk av oss omformes den til kjærlighetshandlinger i vår nærhet og vår verden – slik diamanten fanger opp solens lys og gir det videre!"

Det var noen smakebiter fra en preken som altså handler om både Hellig Olav, vår egen helliggjørelse og hvordan verden trenger at vi samarbeider med Gud. "Gud trenger samarbeidspartnere for å gi verden sin fred!"

Under bildet følger fullversjonen av prekenen.

Olav Dag Hauge i St. Olav domkirke på minnedagen for Hellig Olavs omvendelse 2020.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Olav Dag Hauges preken i St. Olav katolske domkirke 16. oktober 2020

Olav Dag Hauge, tidligere feltprest i Forsvaret og domprost i Oslo domkirke, talte over Jes 41,9-10Manuset er kontrollert mot fremføringen. Uthevinger i fet skrift er mine egne. Uthevinger i kursiv, store bokstaver og alle utropstegn er fra manuset. 

Hvis du vil lytte til prekenen, kommer du direkte til den ved å klikke på denne YouTube-lenken. Det vil jeg anbefale. Jeg unner deg virkelig å få oppleve den måten ordene ble formidlet på, med stor tyngde, autensitet og troverdighet. 

–––––––––––

"Og selv er jeg med dere alle dager frem til verdens ende." Slik sluttet det hellige evangeliet, med løftet fra Kristus.

En diamant er et stykke jord med himmelsk glans! 

Og dette verset som vi leste... jeg kan tenke meg at Jesus kanskje kan ha hatt Jesajas ord i tanke, hvor han sier:

«Jeg hentet deg fra jordens ender og kalte deg fra den ytterste grense. - Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg, ja holder deg oppe med min frelserhånd». (Jes 41,9-10.)

Når vi leser dette, ser vi hvordan det funkler!

For den kjærlighet som beskrives i disse versene er intet annet enn gudskjærligheten som treffer oss! 

En Himmelsk kjærlighet som er opptatt av den enkelte og den ene.

En kjærlighet som ser deg og meg – og den verdi du og jeg bærer!

På mange måter som det var for Hellig Olav. For vår egen Olav Haraldson, som ble Olav den Hellige og dermed en akse i Norges historie, er slett ikke ufeilbarlig. Han er vår mann og typisk norsk - selv på snart 1000 års avstand aner vi sterke og svake egenskaper som vi kan gjenkjenne hos våre egne, hans lederevne, rettferdighetssans, målbevissthet og mot - og hans hissighet, uforsonlighet og lystenhet på ære og gods. Om vi skal tro det overleverte historiske bildet, kan han ha vært skuffende - eller kanskje betryggende - lik oss selv, skjønt utvilsomt av større dimensjoner og klarere fremsyn enn mange nasjonale ledere.

Det eneste vi i et slikt perspektiv kan si om hans helgenstatus, er at av dette stoffet var det Gud formet en hellig mann som passet for oss og ble troens seierstegn gjennom sin død - eller som Sigrid Undset sa det: Hellig Olav er sædkornet som ble lagt i Norges jord, fordi det passet til jordsmonn og værlag akurat her. 

På sin måte ble han dermed et vitne om inkarnasjonens realitet; for inkarnasjonen betyr at Gud tar menneskene som det de er, for å kunne opphøye dem til noe langt mer - til Kristi brødre og avbilder. En diamant er et stykke jord med himmelsk glans.

Slik er vi Guds verk – skapt forskjellige – som enere – for at det jeg er, skal være med på å gi vår verden – vår tid – vårt land og vårt nærmiljø det mangfold som skal til for et meningsfullt fellesskap!

Av en eller annen grunn opplever man likhet som styrke. Og trangen til likhet skaper tanker og meninger om hvordan vi skal være – skaper moter, omgangsformer, forbilder. Og de som skiller seg ut holdes utenfor det gode selskap. Det viktigste blir å være som andre. Da blir det galt!

Vi må aldri glemme at jeg er meg og det er den jeg er, som min neste trenger.

Profeten Jesajas forteller sin samtid – og oss - om en Gud som elsker den enkelte – og leter etter det!

Slik er Guds kjærlighet – oppsøkende!

Og når denne kjærlighet tas i bruk av oss omformes den til kjærlighetshandlinger i vår nærhet og i vår verden – slik diamanten fanger opp solens lys og gir det videre!

(Teksten fortsetter under bildet.)

Biskop Bernt Eidsvig ved alteret under eukaristiens liturgi.

Det var for 23 år siden.

Jeg skulle på julebesøk til de norske soldatene i Bosnia.

Flyplassen i Sarajevo var stengt på grunn av tåke. Derfor måtte turen inn i Bosnia gå fra Zagreb.

Det var en merkelig følelse når jeg en sen kveldstime kjørte over grenseelven Sava fra Slavonski Brod i Kroatia til Bosanski Brod i Bosnia. Ingeniørtroppenes midlertidige bro over elven er forhåndsvarslet, også møtte vi hus-skallene bortover landsbyveien. Med ytterveggene i behold, gaper de som sultne munner mot himmelen. Minnesmerker over lidelsen som ble opplevd i et krigsherjet område og hatet som må ha drevet menneskehjertene som ødela.

Og hele veien ned til Modrica – forbi Liesce og Odzak – Utbrente husskall, urørte hager og åkrer. Områder hvor minene har makten og minnene avler hat!

Da er det ganske sterkt å vite at ned hit skulle jeg reise for å fortelle julens budskap om glede, fred og håp til unge soldater som hver eneste dag patruljerte i områder preget av håpløshet, vold og hat.

Og der så vi den – ondskapen, hvordan den lever i beste velgående.

Og vi vet det – ikke bare i Bosnia. I Oslo sentrum også! I blant spør jeg meg selv - hva er det som skjer med oss når hatet griper så sterkt inn i menneskers hjerter at volden ikke lar seg stoppe! Det er som den må ut! Som en er besatt. Hva setter vi i mot? Guds kjærlighet omformet i våre liv til reflekterende kjærlighet fra oss til Gud og vår neste!

Når Guds fredsbudskap kom til jord med et lite barn i en fattig stall – er det et rop om at Gud trenger samarbeidspartnere for å gi verden sin fred! Som han tydelig sa i misjonsbefalingen som vi nettopp leste.

Jeg skulle hjem igjen fra Bosnia. Tidlig om morgenen dro vi av sted - tilbake forbi de samme områdene. Ødeleggelsene var enda tydeligere i morgenlyset. Men så ble vi hengende bak en buss på den smale veien. Foran oss ligger en klynge med utbombede hus. Bussen blinker inn og stopper. Hva har den der å gjøre? Da ser jeg det. Ut av ruinene kommer barna - og ungdommen. Med ransel og pene klær! Klar for en ny skoledag!

Der så jeg HÅP! Håp i håpløsheten. Liv i ruinene. Fremtid i en utbombet landsby - fordi - Noen hadde brydd seg og skapt fred!

Jeg hørte om en kvinne som hadde vært på grensen til å dø begge gangene da hun skulle føde sine to barn.

Stille og undrende sa hun: «Tenk at en må så langt inn i døden for å hente ut livet».

På samme måten rørte Guds finger ved vår verden påskenatt i Jerusalem for snart 2000 år siden. For å gi oss sin kjærlighet i håpet om at den vil vekke kjærlighetens handling hos oss!

Og når denne kjærlighet tas i bruk av oss omformes den til kjærlighetshandlinger i vår nærhet og vår verden – slik diamanten fanger opp solens lys og gir det videre!


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.



De mest verdifulle molekylene i Norges land: Relikviet etter Hellig Olav. Når vi feirer Hellig Olav, feirer vi ikke hans fullkommenhet, men hans omvendelse fra det som står Gud imot.

Allmektige, evige Gud,
du sendte Olav Haraldsson til Norge for å kristne land og folk.
Du lot ham bygge kirker og innsette prester.
Gi mange nordmenn, på hans forbønn, kall til å bli prest idag. 
På forbønn av den hellige Maria, martyrens Dronning, 
gjenopprett din kirke som lider under splittelse, og led henne til enhet. 
Gi alle kristne nasjoner et brennende ønske om å følge dine bud, 
og åpne alle hjerter som er lukket for vår Herre Jesus Kristus. Amen.


Det er ekstra passende når helgenene avbildes i glassmalerier, slik Hellig Olav er avbildet her. Oppgaven for alle kristne er jo at vi lar Guds lys skinne gjennom oss, slik helgenene gjør. Å bli gjennomskinnelig. Forvandlet. Å vandre i Guds lys. Det er målet.


Olavsmessen ble avsluttet med at vi sang "Gud signe vårt dyre fedreland". Da føltes det helt rett å legge hjemveien forbli Slottet. En nydelig høstdag!

Les også:

Ettertanke | Mea culpa

$
0
0

Den katolske messen er full av tegnhandlinger, og én av dem er at vi under syndsbekjennelsen – helt fysisk og konkret – slår oss på brystet mens vi bøyer oss litt forover. Slik som tolleren gjorde.

Det er litt sørgelig at tolleren som Jesus forteller om i lignelsen i dag ikke er en virkelig person, for jeg har blitt så glad i ham. Han har blitt så virkelig for meg. Jeg tror det kommer av at jeg blir minnet om ham i hver eneste messe jeg er i.

Den katolske messen er full av tegnhandlinger, og én av dem er at vi under syndsbekjennelsen – helt fysisk og konkret – slår oss på brystet mens vi bøyer oss litt forover. Slik som tolleren gjorde. «Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’» (Luk 18,13)

I det liturgiske leddet Confiteor bekjenner vi, sammen:

«Jeg bekjenner for Gud, Den Allmektige,

og for dere alle,

at jeg har syndet meget

i tanker og ord,

gjerninger og forsømmelser

ved min skyld.»

Og ved «ved min skyld» slår alle seg for brystet: Staute menn, gamle damer, tenåringer, barn – alle. Det er et veldig kort, men vakkert og gripende øyeblikk der jeg står direkte foran Gud, maskeløs, avkledd. Ærlig.

I den tradisjonelle, latinske messen slår man seg hele tre ganger for brystet, mens man sier «Mea culpa, mea culpa, mea maxima culpa». «Ved min skyld, ved min skyld, ved min meget store skyld.»

Mennesket er et vesen med frihet og moralsk ansvar. Den som sier «mea culpa» er et fritt menneske, for bare frie mennesker kan ta ansvaret for sine egne handlinger.

Veien til full frihet går gjennom å være ærlig. Med det perspektivet kan det faktisk føles skikkelig deilig og frigjørende å si «mea culpa». For bare sannheten kan sette mennesket fri. Helt fri.

I messen overgir jeg meg til Gud slik jeg er, med alt jeg er, med hud og hår – også løfter jeg blikket og ser framover. 

Som dominikanermunken Arnfinn Haram sier det:«Det som ligg bak, skal vi gjere opp, og så skal vi legge det bak oss; eg gløymer det som ligg bak, og strekkjer meg ut etter det som er framfor (Fil 3). Livet vårt er bestemt av framtida, av Guds framtid, av det riket som skal kome og som alt no er her midt i blant oss! Vi går framover; vi har ei sky av vitne som omgjev oss (Hebr 12,1), alle helgnane der oppe, som på tribunene på stadion; dei ser ser oss som er midt i løpet, som vil i mål, som ikkje vil gi opp; dei kan støtte oss med sine forbøner og med sitt føredøme, dei heiar oss fram!

Ja, Abba, Far; eg vil i mål, sjølv om du skal dra meg over målstreken!

Hjelp meg, Herre Krist, å strida/i di kraft den gode strid! // Fylg meg alltid ved mi sida/fylg meg all mi levetid!"


Første gang publisert i avisen Vårt Land 26. oktober 2020 da Luk 18,9-14 var dagens bibeltekst

Du liker kanskje også:

Ettertanke | Ransak meg, Gud

$
0
0

Mens vi reiste gjennom fagre Sogn, leste jeg Salme 139 høyt i bussen, akkompagnert av filmmelodien «Il Postino Titoli». De tre minuttene har jeg aldri glemt.
Foto fra filmen Il Postino

I 1996 fant kinofilmen Il Postino, Postmannen, veien fra Italia til Norge. 

Jeg falt umiddelbart pladask for historien om den enkle, sjenerte postmannen Mario som blir venn med den verdenskjente poeten Pablo Neruda. Mario finner så veien inn i hjertet til den vakre Beatrice ved å lese Nerudas dikt for henne. 

Il Postinosmøg seg inn i minnet mitt, ikke minst takket være Luis Bacalovs fantastiske filmmusikk som vant en velfortjent Oscar-pris.

Året etter fikk jeg i oppgave å holde morgenandakt under studentkorets turné. Mens vi reiste gjennom fagre Sogn, leste jeg Salme 139 høyt i bussen, akkompagnert av filmmelodien Il Postino Titoli

De tre minuttene har jeg aldri glemt. Fjorden og fjellene som fløt forbi utenfor. Freden som kom. De mange som lukket øynene, tok morgenrødens vinger på og ble med dit havet ender (sannsynligvis i Italia et sted).

Hvis du har en musikkstrømmetjeneste, så finn fram den melodien og les Salme 139 høyt for deg selv i dag. 

Start med å bare lytte til musikken i 29 sekunder. Deretter begynner du å lese ganske sakte, slik at du rekker å ta imot ordene. Les vers 1-18 og deretter vers 23-24, det er perfekt lengde til denne melodien.

 Herre, du ransaker meg og du vet –
 du vet om jeg sitter eller står,
 på lang avstand kjenner du mine tanker.
          
 Om jeg går eller ligger, ser du det,
 du kjenner alle mine veier.
 Før jeg har et ord på tungen, Herre,
 kjenner du det fullt ut.
Bakfra og forfra omgir du meg,
du har lagt din hånd på meg.
Det er et under jeg ikke forstår,
det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.
Hvor skulle jeg gå fra din pust,
hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt?

Stiger jeg opp til himmelen, er du der,
legger jeg meg i dødsriket, er du der.
          
Tar jeg morgenrødens vinger
og slår meg ned der havet ender,
da fører din hånd meg også der,
din høyre hånd holder meg fast.
          
Nå, ved bibelvers 11, er du kommet til 1:26 i sangen, der musikken endres og løfter deg:

Jeg kan si: «La mørket skjule meg
og lyset omkring meg bli natt.»
          
Men mørket er ikke mørkt for deg,
natten er lys som dagen, mørket er som lyset.

For du har skapt mine nyrer,
du har vevd meg i mors liv.
          
Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. 
Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.
Knoklene mine var ikke skjult for deg
da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden.

Dine øyne så meg da jeg var et foster.
Alle dager er skrevet opp i din bok,
de fikk form før én av dem var kommet.
Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg,
summen av dem er ufattelig!
Teller jeg dem, er de talløse som sand,
blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg.
          
Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte,
prøv meg og kjenn mine tanker!
          
Se om jeg er på den onde vei
og led meg på evighetens vei!

          
Og ja, jeg tror det er dette – Guds gode, trygge, kjærlighetsfulle blikk fra Salme 139 – som gjør at jeg ikke blir mørkeredd av å lese dagens bibeltekst: «Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv!» (2. Kor 13,5)

For inni meg spiller Il Postino: «Herre, du ransaker meg og du vet – du vet om jeg sitter eller står, på lang avstand kjenner du mine tanker.»

Og jeg ber: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker! Se om jeg er på den onde vei og led meg på evighetens vei!» (Sal 139,23-24) Amen!

Første gang publisert i avisen Vårt Land 27. oktober 2020 da 2 Kor 13,5-8 var dagens bibeltekst


Foto fra filmen Il Postino

Lytt

Har du Spotify? Da kan du lytte til Il Postino Titoli her.

Ettertanke | Ned i havets dyp

$
0
0

«Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp.» (Mi 7,19) Det er dypt, det. Dypere kommer du ikke.
Foto: Randy Tan/Flickr Creative Commons
           

Jeg var fire eller fem år gammel. Fortsatt sitter bevegelsen i armene og hele overkroppen. Ikke minst husker tærne mine den uendelig fine følelsen da vi omtrent stod på tå for å synge så høyt som vi  bare klarte.

«For han har kastet alle mine synder bak sin rygg, bak sin rygg, bak sin rygg.
Han ser dem aldri mer.

Så langt som Østen er fra Vesten er de langt fra meg, er de langt fra meg, er de langt fra meg. Han ser dem aldri mer.»

De små armene våre kastet syndene av all kraft bak Guds rygg, og vi visste at han ser dem aldri mer. 

Riktignok hadde vi ikke helt begreper om hvor langt Østen er fra Vesten, men vi visste at vi bodde på Vestlandet, og at Kina lå i øst. Fra Vesten til Østen er det med andre ord minst så langt som det er å grave seg hele veien ned til Kina fra sandkassen. Altså uendelig langt. Umulig å grave helt ned dit. Man har da litt begreper om avstand selv om man går i barnehagen. Når jeg gir syndene mine til Gud, blir de med andre ord helt borte.

Jeg ante ikke at vi sang Bibelen, men det gjorde vi jo. Det første verset kommer fra profeten Mika: «Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp.» (Mi 7,19) Det er dypt, det. Dypere kommer du ikke.

Det andre verset er hentet fra Salmenes bok: «Så høy som himmelen er over jorden, så stor er Herrens nåde mot dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, så langt tar han våre synder bort fra oss. Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham.» (Sal 103,11-13) Så høy som himmelen er over jorden. Det er høyt, det. Høyere kommer du ikke.

Så langt som øst er fra vest. Det er langt, det. Uendelig langt, faktisk. Lengre kommer du ikke.

Det jeg lærte, var: Bare gi alt til Gud. Alt det gode. Alt det vonde og onde. Alt. For dette er den Gud vi tror på:«Han frir ditt liv fra graven og kroner deg med godhet og miskunn. Han fyller ditt liv med det som godt er, og gjør deg ung igjen som ørnen.» (Sal 103,4-5)

I dag og alle dager: Må Herren velsigne deg og bevare deg. Må vår barmhjertige Far la ansiktet sitt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred. Amen.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 28. oktober 2020 da Mi 7,18-19 var dagens bibeltekst


Den som sitter i Den Høyestes ly
        og bor i Den Allmektiges skygge,
   
  han sier til Herren: «Min tilflukt og borg,
        min Gud som jeg setter min lit til!»
 Han dekker deg med sine fjær,
        under hans vinger finner du ly.
        Hans trofasthet er skjold og vern.
(Salme 91, 1-4)

Du liker kanskje også:


Ettertanke | Gud og de små armene

$
0
0
 «- Fandt ongane stallen? spørt'an Broremann. - Adle så har små armar, finne stallen, sa 'u Johanna.»
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Diakonissehjemmet julen 2019


«Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke for tungt til å høre.» står det i Jes 59,1-4. Det fikk vi fysisk bevis for på korset, da armene til Jesus ble strekt ut så langt at de omfavnet og frelste hele verden.

Egentlig fikk vi bevis for det allerede 33 år før det, da Gud ble menneske i en så historisk hendelse at det delte hele vår verdenshistorie i to – i før og etter Kristi fødsel.

Har du hørt historien «De små armane» av Andreas Jacobsen? NRK Rogaland sender en opplesning av denne julehistorien hver julaften. Det er historien om «'u Johanna og 'an Broremann» og om julesangen «Her kommer dine arme små». Her skal du få en kortversjon.

«Kaffor e det bare di små armane så komme i stall at gå?» spør Broremann. 
Johanna forklarer at «arme» ikke betyr armer, det betyr «fattige». Den forklaringen er imidlertid for dum til at lillebroren kan gå på med på den, så Johanna må finne opp sin egen forklaring.

«For mange hondre år siden, begjynd'u Johanna, hendte det at der kom et lide barn te verå i ein stall i ein by i Jødelann. Dette barnet va komt te verå for å hjelpa di så hadde det vondt, serligt di så hadde tonge ting å slida på. Du veid å slida på tonge ting, røyne på armane, Broremann.»

For at alle de som sleit på tunge ting skulle bli glade, kom det noen engler ned på jorda for å fortelle om det lille barnet i stallen. Englene fortalte til alle som de møtte at nå trengte de ikke å slite på tunge ting lenger. «Det litla badne sko greia med di tonge tingå.» De fleste bare lo av englene. Noen ble til og med sinte, særlig de menneskene som hadde store og sterke armer.

Så gikk englene rundt og vekket alle de små barna  alle de som hadde tynne og små armer og sa at nå måtte de kle på seg og gå til Betlehem, for der, i en stall, var det et lite barn som ville hjelpe dem hvis de hadde tunge ting å slite på.

- Bare følg stjernen, sa englene.
- Og ikke vær redde, for vi flyr omkring i nærheten og passer på dere.

- Lær oss en sang først, sa barna.
- Det er lettere å gå når vi synger. Det er langt til Betlehem, og beina våre er like små som armene.

- Ja, dere skal få en sang, sa englene og smilte.
- Syng denne:

«Her kommer dine arme små,
o Jesus i din stall at gå.
Opplys enhver i sjel og sinn
at finne veien til dig inn.»

«- Fandt ongane stallen? spørt'an Broremann.
- Adle så har små armar, finne stallen, sa 'u Johanna.
- Det e bare di så e krye av di store musklene sine så går i totlevase på veien.»

Første gang publisert i avisen Vårt Land 29. oktober 2020 da Jes 59,1-4 var dagens bibeltekst

"Han skal give sine Engle Befaling om dig, at de skulle bevare dig paa alle dine Veie." (Salme 91,11)
Foto: Ragnhild H. Aadland Høen, Diakonissehjemmet julen 2019

Etterord

De ti første årene jeg skrev andakter i Vårt Land hadde jeg alltid en adventsuke, ofte den siste før jul. I fjor hadde jeg ikke det, og ikke i år heller. Det er deilig å slippe det ekstra deadlinestresset rett før jul, men samtidig trist, for advent og jul er jo den fineste tiden på året å skrive andakter, synes jeg. Derfor sniker jeg inn en liten julehilsen her, i den siste andaktsuken min i Vårt Land i år. Jeg tenker at det faktum at Gud ble menneske er viktig å ha med seg hele året, ikke bare til jul.

Lyttetips:

Martyrene i Nice | Må englene løpe dere i møte

$
0
0


"Da Lammet brøt det femte seglet, så jeg under alteret sjelene til dem som var blitt slaktet for Guds ords skyld og for sitt vitnesbyrd." (Johannes'Åpenbaring 6,9)

Foto: Bishop Robert Barron/Word on Fire

Denne bloggen er viet til Norges første martyr, Sankta Sunniva. Derfor er denne bloggposten viet til Frankrikes (så langt) siste martyrer  - i Nice.

Fader Jaques Hamel (86) ble drept tirsdag morgen 26. juli 2016 da han feiret morgenmessen i den katolske kirken i Saint-Étienne-du-Rouvray, en forstad til Rouen i Normandie, Frankrike. Han fikk strupen brutalt skåret over ved alteret, kirkens offersted, da to islamister bevæpnet med kniv tok seg inn i kirken under messen.

I dag kom nyheten om at en islamist fra Tunisia har knivdrept minst tre mennesker i Notre Dame-katedralen i Nice i Sør-Frankrike. To av de drepte skal ha blitt kuttet halsen over på: Kirketjeneren/sakristanen (en tobarnsfar i 50-årene) og en 70 år gammel dame. Den tredje døde er en kvinne i 40-årene. Hun kom seg ut av kirken og til en kafé med fatale skader. I følge TV-kanalen BFM ba hun om at de som var til stede skulle gi en beskjed til barna hennes. «Si til barna mine at jeg elsker dem,» skal hun ha sagt før hun døde.

Demonisk

Hva kan man si til så demoniske, bestialske handlinger? Jeg vet ikke. Og når jeg ikke har ord søker jeg til kirken, til bønnen og til musikken. Denne gang: til In paradisum.

In paradisum er en antifon i den katolske rekviemmessen. Den blir sunget på et symbolsk kraftfullt tidspunkt i messen: når kroppen blir tatt ut av kirken. In paradisum fungerer dermed som en slags bryllupsprosesjonssang som synges når den troende bæres til sin forening med brudgommen, Jesus Kristus.

Både teksten og den gregorianske melodien er helt nydelig. Lytt til den her (teksten og oversettelsen finner du under videovinduet her):



Dette er kirkens bønn - min bønn - for martyrene i Nice.

In paradisum deducant te Angeli;
in tuo adventu suscipiant te martyres,
et perducant te in civitatem sanctam Ierusalem.
Chorus angelorum te suscipiat,
et cum Lazaro quondam paupere,
æternam habeas requiem.

I norsk oversettelse:

Må englene føre deg til paradiset, 
må martyrene komme deg i møte 
og føre deg til den hellige byen Jerusalem. 
Må englenes kor ta imot deg,
og sammen med den fattige Lasarus
må du ha evig hvile.

Les også:

Reqiuemmessen er den lyseste og vakreste liturgien som Den katolske kirke feirer, full av fortrøstningsfulle tekster. Du kan lese mer om den her på bloggen: "Og la ditt lys skinne for dem" - og også her på katolsk.no.

Semper fidelis | Den hellige munk Robert

$
0
0
Munk Roberts dype glede og hellighet trakk til seg skarer av mennesker til Tinnsjøen. Fortellingene om bønnhørelser, undre og mirakler er mange.
Foto: Hylland Munkelyd

På mikkelsmesse, festdagen for St. Mikael og de hellige erkeenglene, døde den 88 år gamle trappistmunken Robert Anderson i et eneboerkloster som han hadde grunnlagt langt inne i skogen ved Tinnsjøen i Telemark.

Munk Robert vokste opp i Connecticut i USA. Allerede som tolvåring ønsket han å tre inn i kloster, men han måtte vente til han var 17 år før han fikk lov.Da han var 23 år ble han presteviet. I 1967 kom han så til Norge, og her forble han som eneboermunk, helt til sin død – trofast i bønn for deg og meg, natt og dag.

Munk Robert levde etter St. Benedikts klosterregel fra 500-tallet, og startet dagen med bønn klokken to om natten. Deretter vekslet det mellom bønn og fysisk arbeid («ora et labora») resten av døgnet i Hylland Munkelyd, der det hverken er innlagt vann eller elektrisitet.

I begravelsen sa biskop Bernt Eidsvig: 

«Jeg har neppe kjent noen som har frosset så meget som munk Robert, som har spist så lite og så enkelt. Forsakelsen var ikke ment som en prestasjon, den hadde bare én hensikt: Å vinne frihet til å leve som munk for Gud.»

Fader Roberts dype glede, ydmykhet og hellighet trakk til seg skarer av mennesker til Tinnsjøen. De kom på besøk til det avsidesliggende klosteret for å få sjelesorg, skriftemål, messefeiring og forbønn. Alle forteller om et spesielt møte med Guds fred på dette stedet.

Fortellingene om bønnhørelser, undre og mirakler er mange. En polsk mor opplevde at hennes første barn døde før fødselen. Senere ble moren gravid på nytt. Munk Robert velsignet og ba for babyen i magen hennes, og han gav henne en velsignet rosenkrans. Likevel ble også lille Faustyna født død. Legen erklærte barnet dødt og skrev det på papirene: Dødfødt. Foreldrene gråt og ba, og la den velsignede rosenkransen på datteren sin. Faustyna begynte å puste og ble levende igjen. I dag er hun seks år gammel.

Det finnes ingen andre menneskelige egenskaper som er så tiltrekkende som hellighet. Med tid og stunder slo to andre menn seg ned på Hylland Munkelyd sammen med den etter hvert krokbøyde munk Robert: Bror Miikael og bror Serafim, begge to fra Estland.

På dødsleiet spurte bror Miikael sin åndelige far om han hadde noen siste ord til ham. Den hellige, gamle munken svarte med svak stemme – to ord: «Semper fidelis». Vær alltid trofast.

Gud er trofast og rettferdig (1. Joh 1,9), og vi som er skapt i Guds bilde er kalt til å ligne ham. I Mika 6,8 står det rett fram: «Menneske, Herren har jo sagt deg hva godhet er, og hva han krever av deg: at du skal gjøre det som er rett, vise trofast kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud.» Slik munk Robert gjorde. Semper fidelis.

Første gang publisert i avisen Vårt Land 30. oktober 2020 da 1 Joh 1,8-2,2 var dagens bibeltekst


Munk Robert foran kapellet. På nrk.no kan du lese den fine nettsaken "Noen tror vi er fra Hobbiten" med flere fine bilder og videoer.
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©

Munk Robert ved høyalteret inne i kapellet.
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©

Angående personvern

Jeg kontaktet Faustynas foreldre før jeg publiserte denne andakten i Vårt Land og her på bloggen. Både for å få opplysningene riktig, og for å få deres tillatelse til å fortelle datterens historie og hennes navn. De svarte at jeg selvfølgelig fikk lov til det. Så da vet dere det :)

Se video om munk Robert på YouTube

I denne videoen får du høre munk Robert fortelle sin livshistorie. Her får du også høre hans egen beretning om mirakelet med lille Faustyna. Munk Robert var 84 år gammel da denne videoen ble spilt inn i 2016.


Se videoen "Et siste farvel med onkel Terry"

I denne videoen får du se mange bilder fra munk Roberts liv, og også videomateriale fra begravelsen. Sangen i denne vakre filmhilsenen til munk Robert er hentet fra filmen «The Hobbit». Den spilles idet Bilbo sier farvel til dvergene og vender hjem etter Femærerslaget. Her kan du lytte til den på Spotify: The Last Farewell av Clamavi de Profundis.




Fra munk Roberts rekviemmesse.
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©


Jeg ønsket sterkt å delta i munk Roberts begravelse, men måtte bli hjemme på grunn av sykdom. Jeg var imidlertid med i messen i ånden, i bønn/åndelig kommunion, og var veldig glad for å se disse bildene som Caroline Serck-Hanssen tok i begravelsen.
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©

Nå har jeg tilhørt Den katolske kirke i mer enn tolv år, men fortsatt blir jeg utrolig rørt av å se munkene, prestene og nonnene våre samlet. Det er bare noe så utrolig fint, solid og trosstyrkende over det synet - alle de fine folkene som har viet hele livet sitt til Jesus. Å se hele Kirken samlet på den måten - det er så nydelig. Når de i tillegg følger sin trofaste bror på hans siste reise, da er det ikke mulig å holde tårene tilbake. Tenk å få være så rikt velsignet! Som Lars Roar Langslet sa det: "Og jeg tror at når timen slår, skal Kirkens tro bære også meg over terskelen."

Jeg er aldri alene den lange veien hjem. Det er min tro. Det er Kirkens tro.

Foto: Caroline Serck-Hanssen ©

Biskop Bernt Eidsvig feiret rekviemmessen. Her kan du lese biskop Bernt Eidsvigs inspirerende preken (på katolsk.no).
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©

På korset står det: "Munken kans Robert". Det er lokal dialekt, og betyr "Munken vår Robert".
Foto: Caroline Serck-Hanssen 
©


Munken kans Robert. 23.01.1932 - 29.09.2020
Foto: Haavar Simon Nilsen

Les også:


Ettertanke | Bli fylt av hele Guds fylde

$
0
0
Blåne etter blåne med nåde, så langt øyet kan se, og enda lengre. Sånn er Gud: Uutgrunnelig og nådefull, og «av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde».
Foto: Dan Kristiansen/Flickr Creative Commons


Det verste jeg vet er tomhet. Kanskje er det derfor jeg liker fylde så godt. 

Jeg liker troens fylde, nådens fylde, sannhetens fylde, Kirkens fylde. Jeg liker «Jesus, det eneste, helligste, reneste navn som på menneskelepper er lagt. Fylde av herlighet, fylde av kjærlighet, fylde av nåde og sannhet», som det heter i Ole T. Moes salme. Det blir ikke mye fyldigere enn det.

Fylde og dybde er deilig i en verden som tilbyr så mye tomhet til erstatning for Gud og Guds fylde. Paulus skriver om Jesus at «For i hans kropp bor hele guddomsfylden, og i ham, som er hodet for alle makter og åndskrefter, har dere fått denne fylden.» (Kol 2,9)

Hvordan har vi fått del i guddomsfylden? Gjennom Kristus. Gjennom dåpen og den stadig dypere foreningen med Jesus. Paulus forklarer: «For i dåpen ble dere begravet med ham, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på Guds kraft, han som reiste Kristus opp fra de døde. Dere var døde på grunn av misgjerningene og deres uomskårne kjøtt og blod. Men han gjorde dere levende sammen med Kristus da han tilga oss alle våre misgjerninger.» (Kol 2,12-13)

I dagens bibeltekst skriver apostelen Johannes at «av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde» (Joh 1,16). 

Jeg vet ikke om jeg helt får taket på uttrykket «nåde over nåde». Jeg vet hva nåde er, men hva er nåde over nåde? «Blåne over blåne» blir kanskje det nærmeste jeg kommer. Det er iallfall det jeg ser for meg. Blåne etter blåne med nåde, så langt øyet kan se, og enda lengre. Sånn er Gud: Uutgrunnelig og nådefull, og «av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde».

«Derfor bøyer jeg mine knær for Far,
han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord.

Må han som er så rik på herlighet,
gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd.
          
Må Kristus ved troen bo i deres hjerter
og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet.
          
Må dere sammen med alle de hellige
bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden,
ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap.

Må dere bli fylt av hele Guds fylde!


Han som virker i oss med sin kraft
og kan gjøre uendelig mye mer
enn det vi ber om og forstår,
ham være ære i kirken og i Kristus Jesus
gjennom alle slekter og evigheter! Amen.»
(Ef 3,14-21)  

Første gang publisert i avisen Vårt Land 31. oktober 2020 da Joh 1,16-17 var dagens bibeltekst


Ikonet «Kristus og abbed Ména» er fra Egypt på 700-tallet, og er verdens eldste, bevarte koptiske ikon. Det kalles ofte «Jesus og hans venn», fordi Jesus holder armen sin rundt Mena. Ikonet er i dag på Louvre i Paris, og du kan lese mer om det her på museets nettside.

Jesus, det eneste, helligste, reneste 

Jesus, det eneste, helligste, reneste navn som på menneskelepper er lagt 
Fylde av herlighet, fylde av kjærlighet, fylde av nåde og sannhet og makt 

Motganger møter meg. Aldri du støter meg bort fra din hellige, mektige favn 
Mennesker glemmer meg, Herre, du gjemmer meg fast ved ditt hjerte og nevner mitt navn 

Herre, du høre meg, Herre, du føre meg hvordan og hvor hen det tjener meg best 
Gi meg å bøye meg, lær meg å føye meg etter din vilje mens her jeg er gjest 

Du er den eneste, helligste, reneste. Gi meg ditt rene og hellige sinn.
Frels meg av snarene, fri meg fra farene. Ta meg til sist i din herlighet inn.

Salmetekst: Ole Theodor Moe (1863-1922)


Lyttetips - innspillinger av Jesus det eneste på Spotify

  • Sondre Bratland, fra albumet Jol i mi song - det blir ikke mye norskere enn dette, med folkesangeren Sondre Bratland, hardangerfele og harmonium. Til å få fred i sjelen av.

  • Uranienborg vokalensemble, fra albumet Himmelborgen - Uranienborg Vokalensemble er et av de dyktigste korene i Norge, og norske kor er i verdenseliten. Dette albumet ble Grammy-nominert. Need I say more? Jo, jeg vil legge til: Lytt spesielt til den følsomme, inderlige fremføringen av det siste verset. Det er fristende å gi alt, og synge av all kraft på "Du er den eneste, helligste, reneste. Gi meg ditt rene og hellige sinn." I stedet gjør de det motsatte og holder igjen, og effekten er knallsterk og inderlig. Nydelig korinnspilling av en av våre vakreste salmer!


Halloween 2020 | Allehelgensaften

$
0
0
Happy All Hallow’s Eve! 🧡 Det viser seg at fire avtalte nabodører å banke på, pluss mørkegjemsel etterpå er oppskriften på fornøyde barn. Å få kle seg ut, få godteri og leke ute med venner - what’s not to like?
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen


Halloween og allehelgensaften er en vaksine mot hovmod. Det skriver Eivor Oftestad og Kristin B. Aavitsland i en kronikk som du kan lese her på bloggen.


Halloween er en sammentrekning av "All Hallow's Eve" - altså allehelgensaften på norsk, fordi dette er kvelden før All Hallows Day, allehelgensdag, som alltid feires den 1. november i det katolske kirkeåret. Dagen etter, 2. november, feirer vi allesjelersdag.

Her er to utdrag fra kronikken:
"Etter Halloween kommer allehelgensdag og allesjelersdag. Gravlysene i novembermørket minner oss om at noen er borte, men også om at vi heller ikke skal være her for alltid." 
"Vi trenger steder for døden og de døde i vår kultur. På den ene siden som et memento mori – å huske på døden. Dette har alltid vært brukt som en vaksine mot hovmod i den europeiske tradisjonen. Også vårt hyggeliv tar slutt en dag – og hva slags fordringer gir denne erkjennelsen oss? På den andre siden kanskje vi også trenger et sted å reflektere over hva døden og de døde er. Kanskje gjør vi både oss selv og våre avdøde en bjørnetjeneste ved å parkere dem som et fortidig minne."
Les hele kronikken her.


Johannes har brukt en del tid på å lage sitt kostyme fra bunnen. Han ville være den røde karakteren i det populære spillet Among us (t.v.), og det finnes ikke som kjøpeklart kostyme ennå. Hjelmen under hetta er en kjøkkenbolle, øynene er dekket av vernebriller og sekken har storesøster Ingrid bygget av utskåret papp som har blitt kledt i et rødt fleecteppe. Heia kreativiteten!


Halloween - en kristen fest?


Jeg vil anbefale deg å lese artikkelen "Halloween - en kristen fest?" på katolsk.no


Artikkelen gir deg grundig innsikt i den historiske bakgrunnen bak Halloween-feiringen, og hvordan dagens feiring stammer fra både irske, engelske, franske og amerikanske skikker. Hvor kommer for eksempel "knask eller knep" fra?

Her er slutten på artikkelen:
"Neste gang noen påstår at Halloween er et grusomt knep for å lokke dine barn til djeveldyrkelse, foreslår jeg at du forteller dem om den virkelig opprinnelsen til Allehelgensvake og inviterer dem til å oppdage dagens kristne betydning, sammen med de to større og viktigere katolske festene som følger:



De stakkars barna har jo vært til koronatest flere ganger allerede, så da nabodama delte ut godteri utkledd i hvit maledress og munnbind, konkluderte de: "Å ja, er du utkledd som sykepleier!?"


Når det ikke skal være Halloween-fest inne, blir det viktigste å lage stemning i inngangspartiet, der godteriet til de besøkende er.


Maria hadde pyntet solid på den ene veggen i gangen. Hjertet henger der hele året, som en påminnelse rett før du går ut døra: "For han skal gi singe engler befaling om å bevare deg på alle dine veier." (Fra Bibelen, Salme 91,11)

Det er et skikkelig fint nabofellesskap her hvor vi bor i Observatorie Terrasse. Etter godterirunden var det mørkegjemsel og en liten hagefest for barna. Her kan du få noen glimt fra den årlige sommerfesten i nabolaget. I desember er det fast tradisjon at vi møtes til tenningen av julelysene i hagen, med gløgg, pepperkaker, julemusikk og mørkegjemsel.

Ja, det ble litt for lang lukkertid på det forrige bildet. Egentlig var det så mørkt som dette.


Fornøyd Maria etter at både godteriet og den svarte ansiktsmalingen på leppene var spist opp. Stas med flinke storesøstre som kan legge øyenskygge og male skikkelig stilig spindelvev.
Alle foto: Ragnhild H. Aadland Høen



Allehelgensaften. Happy All Hallow’s Eve!
The Eve of the Feast of All Saints.
 Celebrate. Pray. Stay holy.

Viewing all 978 articles
Browse latest View live